Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

«Teaterkultur, visjoner og skapende ledelse - ut fra kvinnelige teatersjefblikk» var tittelen da Polyteknisk Forening mandag inviterte til kulturdebatt i Håndverkerens lokaler i Oslo. De tre teatersjefene var Riksteatersjef Ellen Horn, tidligere teatersjef på Nationaltheatret, Hanne Tømta, nåværende sjef på Nationaltheatret, tidligere sjef på Rogaland Teater, og Catrine Telle, i dag sjef på Oslo Nye Teater, tidligere på Trøndelag Teater. Med andre ord, tre erfarne og dyktige ledere.

Jeg hadde nok ventet at de tre skulle vært mer opptatt av hvilke konsekvenser, om noen, de selv mener at deres «kvinnelige teatersjefblikk» har for den kunstneriske profilen til teatrene de leder. Men det var tydeligvis ikke tema for dagens debatt. Kanskje fordi vi befant oss i Polyteknisk Forening, var fokus i stedet rettet mot selve lederrollen, og der viste de tre at de tilhører forskjellige generasjoner.

Hanne Tømta født i 1968, er yngst, og i sitt innledningsforedrag understreket hun at som teatersjefer er nok kvinner like forskjellige som menn. Hun påpekte at selv om det akkurat nå satt ganske mange kvinner i teatersjefstolene, er det typisk for kulturlivet: I næringslivet er mannsdominansen fremdeles et faktum. Hun gikk videre til å filosofere litt over lederrollens utvikling fra 1950-årene der forbildet var den autoritære militærgeneralen til dagens deltakende leder som er opptatt av samhandling, samtale og dialog.

Det spesielle ved å være teatersjef er som hun uttrykte det, «å jobbe for noe som er større enn en selv», mens den største utfordringen er å lede andre kunstnere.

Catrine Telle og Ellen Horn, født i henholdsvis 1953 og 1951, tilhører egentlig samme generasjon, men i motsetning til sin to år eldre kollega, er Catrine Telle et ekte barn av 1970-årenes kvinnebevegelse. Hun understreket da også i sitt engasjerte innlegg at 1970-årenes feminisme hadde spilt en avgjørende rolle for hennes utvikling. Hun minnet om det den gangen viktige slagord om at «det personlige er politisk», og fortalte at hun, overbevist om at flere tenker bedre enn en, aldri har sett seg selv som en ensom kunstner. I sin tid var hun med på å starte flere frie grupper, men det var tøft å overleve utenfor institusjonene. – Det er morsommere å lage teater på institusjonene, og aller morsomst er det å bestemme, sa hun og fortalte at da hun overtok Trøndelag Teater, hadde styreleder Marvin Wiseth ganske enkelt slått fast at «teatersjefene er de siste diktatorene i Norge».

Hun opplever at det fremdeles er tydelig forskjell mellom menn og kvinner: ­ - Kvinner har lavere prestisje, det menn gjør er viktigere. Vi kvinner kan ikke drite oss ut like mye som menn, vi har en mindre tabbekvote, vi er ordentligere, men vi er også nødt til å være det. Likevel så tror jeg at vi kvinner kan gjøre en forskjell. Vi tre som sitter her, for eksempel, vi kommer til å samarbeide, vi liker hverandre, vi snakker sammen, og vi føler ikke slett ikke samme behov for å konkurrere som menn.

Ellen Horn fortalte om hvordan hun som jo i motsetning til de to andre, ikke er instruktør, men skuespiller, nesten litt tilfeldig – rett og slett fordi hun var tillitsvalgt slik hun hadde vært det siden skoledagene - startet sin lederkarriere, da hun ble medlem av troikaen som ledet Nationaltheatret fra Kjetil Bang-Hansen gikk av som teatersjef til Stein Winge overtok, og så etterfulgte Stein Winge da han måtte ta sin hatt og gå.

- Den gangen lovet jeg meg at jeg skulle klare å beholde Stein Winge som regissør. Og det klarte jeg! Jeg er stolt av å ha vært Nationaltheatrets første kvinnelige sjef, stolt over at jeg klarte å få gjenåpnet Torshovteatret som den gangen var stengt, og selv om jeg vet at jeg er blitt omtalt som ryddepike, knappehullsblomst og snublefot, håper jeg at jeg også vil bli husket for spennende og dristige prosjekter.

Alle tre var opptatt av det er krevende å være teatersjef. Hanne Tømta vektla de mange – kanskje for mange - administrative pliktene, blant annet kravet om detaljrapportering til departementet, Catrine Telle var bekymret over kravet om lønnsomhet som er altoverskyggende på Oslo Nye Teater, mens Ellen Horn understreket utfordring med å finne et repertoar som kan aller i smak på over 70 forskjellige spillesteder, spredt over det ganske land.

 

Catrine Telle sa også at hun regnet med at de tre som kvinnelige teatersjefer for eksempel kom til å engasjere flere instruktører, og Hanne Tømta trodde det ville komme mer dramatikk skrevet av kvinner og om kvinner. Men ellers ble det sagt bemerkelsesverdig lite om kvinnelige teatersjefers eventuelle innvirkning

på teaterhusenes repertoar og profil.

Betyr det at det rett og slett er en tilfeldighet

1) at Nationaltheatret i vår har to kvinnelige instruktører – Victoria Meirik og Marit Moum Aune – som begge bruker kvinnelige skuespillere i mannsroller: Fader Lorenzo, Benvolio, Baltasar og Gregorio spilles alle av kvinner i Romeo og Julie, ogat det bare medvirker kvinner i Fluenes herre,

2)at Kjersti Horn har regien på Spring Awakening på Oslo Nye mens ni kvinnelige skuespillere dominerer scenen i Kalenderpikene

3) at det på Hålogaland Teater (teatersjef Iren Reppen) er to kvinnelige regissører – Kristina Kjeldsberg og Sigrid Strøm Reibo – og at førstnevnte setter opp et av verdensdramatikkens mest kvinnevennlige og opprørske stykker, Lysistrata?

Det kan naturligvis skyldes en tilfeldighet. Men det hadde egentlig vært hyggelig å vite at det var et bevisst feministisk valg fra de kvinnelige teatersjefenes side.