En nødvendig teaterdebatt
Misnøyen ulmer i Teater-Norge, og det er på høy tid å diskutere hvem som skal ta det kunstneriske ansvaret i teatrenes styrer. Det er ingen selvfølge at det bør være skuespillerne,
Etter mange år med (tilsynelatende) lutter harmoni og idyll, ser det nå ut til å blåse en ganske kraftig vind inn over norsk institusjonsteater. På Black Box Teater har mange publikummere på oppsetningen ”Over Evne III, nikket og vært enige i Marius von der Fehrs rasende angrep på institusjonsteatrenes repertoar, og ikke minst på deres styrer.
Etter at Shakespeare-tidsskriftet hadde problematisert faste ansettelser, inviterte Kunstnerforeningen forleden til debattmøte om «livstid kontra åremålsstillinger», og kunne i etterkant fornøyd registrere fremmøte-rekord. Debatten var livlig, standpunktene sto steilt mot hverandre, og vitnet om uvant skarpe motsetninger. Og enda var det ingen representanter for det stadig viktigere ikke-institusjonelle feltet som grep ordet.
Mye tyder på at misnøyen ulmer. Det første signalet i offentligheten var den voldsomme debatten omkring ansettelsen av ny teatersjef på Det Norske Teatret. Det er nok ikke første gangen en sjefsansettelse skaper uro i et teaterhus, men i de 25 årene jeg har fulgt norsk teater, har jeg ikke opplevd en åpen konflikt av denne typen. Det er derfor nærliggende å tolke den som et synlig tegn på en mer generell uro.
14. desember ble Erik Ulfsby utnevnt til ny teatersjef på Det Norske Teatret til tross for at kretsstyret for teatrets skuespillere i en pressemelding 8. desember innstendig oppfordret styret til å utsette saken. Denne protesten gjaldt selve måten ansettelsen var blitt håndtert på, ikke Erik Ulfsby som potensiell teatersjef, så han kom relativt uskadd fra det hele. Men alle slapp ikke like lett unna. Høyst urettferdig ble for eksempel Vidar Sandem anklaget for å ha kommersialisert teatret og vist en svak kunstnerisk profil, mens en av søkerne, Ingjerd Egeberg, ble misbrukt av styret som fiktiv reserve-kandidat.
Ganske uventet blusset debatten opp igjen denne måneden: 1. februar trykket Aftenposten et innlegg der dramaturg Ola E. Bø, skuespiller Morten Espeland, scenograf Kari Gravklev og musiker Svenn Erik Kristoffersen på vegne av disse kunstnergruppene uttrykte mistillit til styret, og til sin egen representant i ansettelsesutvalget. I et oppfølgende intervju sa Ola E. Bø rett ut at han mener styreleder bør trekke seg, mens styreleder nok en gang forsvarte seg med at Erik Ulfsby «er skuespillernes førstevalg».
Saken retter søkelyset mot et viktig kulturpolitisk spørsmål: Hva skal institusjonsteatrene være? Staten har satt dem to kunstneriske hovedmål, som faktisk er litt selvmotsigende: samtidig som institusjonene skal «fremme kunstnerisk fornyelse og utvikling» skal de også «nå flest mulig med scenekunst av høy kunstnerisk kvalitet» - hva som er «høy kunstnerisk kvalitet» sies det ingenting om. Dessuten skal de «utnytte ressursene best mulig og målrette virksomheten». I og for seg et logisk krav når
institusjonsteatrene er den uten sammenlikning dyreste posten på hele kulturbudsjettet: I 2010 koster de staten totalt 1,261 milliarder. Bedrifter som koster over en milliard i støtte, bør ende opp med positive regnskapstall. Derfor er det ikke så rart om kompetanse innen økonomi, administrasjon og politikk veier tyngre enn kunstnerisk kompetanse når styremedlemmer skal utnevnes. Men mangelen på kunstnerisk kompetanse blir et problem når styret må fatte kunstpolitiske avgjørelser: godkjenne årsrepertoar for eksempel, eller ansette ny teatersjef. Fordi den slags krever scenekunstfaglig innsikt, blir det stadig oftere til at styrene søker denne kompetansen hos skuespillerne, den eneste kunstnergruppen som har en styrerepresentant, rekruttert blant skuespillere med fast ansettelse eller lengre åremålskontrakter.
Ansettelsesprosessen på Det Norske Teatret viser svakhetene ved at et styre bare har skuespillerne å rådføre seg med i kunstneriske spørsmål. Skuespillere er kunstnere, og de er individualister. Enkelte, spesielt blant de yngre, lengter etter det utfordrende og innovative, mens andre liker tradisjonelt teater med stor publikumsappell. Det hevdes også at de ofte har irrasjonelle, mer eller mindre velbegrunnede sym- og antipatier. Ryktene sier at dette iallfall delvis forklarer at styret to ganger på rad viste en påfallende mangel på interesse for flere av de kunstnerisk sterkeste søkerne, og i annen omgang endte med å ansette mannen bak publikumssuksessene Jungelboka og Jesus Christ Superstar. Styreleder Magnus Rindal begrunnet da også ansettelsen med at Erik Ulfsby, foruten å ha lagt «fram de beste visjonene for utvikling av teateret (hvilke visjoner det var, fikk ingen vite), har satt opp flere suksesstykker her». Mens Ulfsby viste til at han hadde «veldig sterk støtte hos skuespillerne». Som ved et trylleslag ble dermed ansettelsen helt uproblematisk. Men skal utnevnelsen av en teatersjef stå og falle med skuespillernes bifall? Teatermiljøenes egne reaksjoner tyder på at dette ikke er holdbart.
Bør teaterstyrene ha kunstnerisk kompetanse? Er det riktig å tviholde på faste ansettelser? Er institusjonsteatret den eneste mulige organisasjonsformen? Kan kunstnerisk kvalitet defineres, og er det kanskje nettopp statsstøttede teatres oppgave å lokke til seg publikum med musikaler? Spørsmålene er mange, og det er på høy tid at alle teaterinteresserte tar mot til seg og starter en meget nødvendig, ja en påkrevd debatt.
Denne kommentaren sto i Klassekampen torsdag 11. februar
Publisert: 14.02.10
av IdaLou Larsen
