Den ideale fordring

Et forsøk på å forstå hvor Vinge/Müller vil hen med sine spesielle tolkning av "Vildanden".

Vinge/Müllers tre oppsetninger her hjemme har alle hatt Ibsens dramatikk som utgangspunkt: Det begynte med «Et dukkehjem», fortsatte med «Gjengangere» og har hittil kulminert med «Vildanden», deres mest ambisiøse prosjekt hittil. Den uvanlig lange spilletiden har gjort oppsetningen herostratisk berømt, men har samtidig overskygget så vel dens kvaliteter som dens mangler. Vinge/Müllers utmattelsestaktikk har også ført til at det er blitt lite nysgjerrighet for budskapet man må tro de to regissørene vil formidle gjennom sin spesielle tolkning.

Flere har bemerket at kritikken av kapitalismen, her symbolisert av grosserer Werle, er et bærende element i oppsetningen. Det er utvilsomt riktig, men slik jeg ser det, er kapitalismekritikken bare ett, riktignok avgjørende, element i Vinge/Müllers lesning av Ibsens tekst. Jeg må naturligvis ta det forbehold at jeg bare har fått oppleve første akt som jo utspiller seg hjemme hos grossereren. Men så vidt jeg har skjønt, er det nettopp denne delen av «Vildanden» regissørduoen velger å konsentrere seg om. I lørdagens oppsetning skal første akt ha vart i tolv timer, mens de øvrige fire skal ha blitt unnagjort på fire.
I den nye «director’s cut»-versjonen er det enda tydeligere enn i Bergen at for Vinge/Müller spiller ikke bare den fanatiske idealisten Gregers Werle en hovedrolle i stykket: Han er selve helten i «Vildanden», og hans motstander, den illusjonsløse pragmatikeren doktor Relling, blir dermed skurken.

Helt siden «Vildanden» kom ut i bokform i 1884, har det vært delte oppfatninger om de to. Aftenpostens anmelder beskrev den gangen Gregers som en «opofrende, varmhjertet idealist» og Relling som «den gjennemførte Cyniker», «oprørende» og «frastøtende». Dagbladet mente derimot at Gregers «brænder op Menneskelykke for at se sin ideale Fordring indfriet» og minner om at «"den ideale Fordrings" Indløsning koster Hedvig Livet.» Avisens anmelder mener også at Relling «forhøjer alles Lykke» og «med Myndighed værner om Hedvig».
I dag er Dagbladets 1884-oppfatning av både Gregers og Relling allment anerkjent, og de fleste vil si seg enige når Helene Uri i et etterord til Gyldendals Klassikeres 2001-utgave skriver at Gregers er «en fanatisk og forblindet sannhetssøker.»

Vinge/Müllers utvikling av første akt peker mot et helt annet syn på Gregers. De viser oss en følsom og vennlig, ensom og ulykkelig ung gutt, som stadig blir utsatt for mishandling og vold fordi han nekter å gå på akkord med sin samvittighet.
Hos Ibsen nevnes Relling så vidt i annen akt, men han viser seg ikke på scenen før i tredje. Vinge/Müller lar ham spille en avgjørende rolle allerede i første akt. Når nymotens roboter har gjort grossererens slavearbeidere overflødige, er det Relling Vegard Vinge betror oppgaven med å henrette dem alle som en - hvilket han gjør med den største nytelse, og han ender med å skyte vilt på publikum. Som en moderne doktor Mengele gir han seg etterpå i kast med grusomme fostereksperimenter. Det er ingen tvil om at denne doktor Relling personifiserer den absolutte ondskap, og at det er takket være hans evner og dyktighet at grosserer Werle – og med ham selve kapitalismen – kan beherske samfunnet. Han er den korrupte og amoralske kapitalismens lakei og talerør. Og Gregers Werlers fiende: Mens farens tjener ydmykende gir Gregers ris, gjentar Werles husstand som en besvergelse Rellings nest siste replikk hos Ibsen: Nå vil de «være i i fred for (de som) renner (folk) på dørene med den ideale fordring».

Ved å forandre doktor Relling til en rabiat og sinnssyk massemorder, griper Vinge/Müller drastisk inn i Ibsens tekst, ikke minst fordi de dermed gjør Gregers til den eneste rettferdige i et pilråttent, amoralsk og brutalt samfunn, slik at han får all vår sympati. Det hadde vært spennende å vite hvordan Vinge/Müller fremstiller utviklingen videre, for etter ni timer lørdag, hadde Gregers ennå ikke påbegynt sin «livsoppgave», å befri menneskene for «løgn og fortielse», koste hva det koste vil. Men dersom tolkningen har en viss konsekvens – og ingen anmelder har antydet noe annet - er det Vinge/Müllers hensikt å vise at det er den fanatiske kapitalisme-motstanderen Gregers med sine «ideale fordringer» som har rett.
Overført til politiske ideologi, gir troen på «den ideale fordring» denne «Vildanden» en meget interessant dimensjon som peker tilbake til 1970-årene og den tids utslag av politisk fanatisme.

Men også kunstnerisk er Vinge/Müllers prosjekt preget av en autoritær selvsikkerhet. De forlanger at vi skal godta den uendelige spilletiden, de evige gjentakelsene, den infantile kretsingen om bæsj, piss og blod, den øredøvende musikken, de meningsløse innfallene, og si oss enige med dem i at her har vi endelig fått oppleve sann og ekte scenekunst. Mye tyder på at de, i likhet med deres forbilde Gregers Werle, «lider av en akutt rettsskaffenhetsfeber». Er det rart at en anarkist protesterer?
IdaLou Larsen

Denne kommentaren sto i Klassekampen lørdag 29. mai
 

Publisert: 30.05.10 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!