I år var det 20 år siden Norges første Ibsenfestival. Og for hver festival opplever jeg at ett spørsmål blir stadig mer påtrengende: Er det virkelig behov for en Ibsenfestival annethvert år?
Helt siden starten har den bestått både av Nationaltheatret egenproduserte Ibsentolkninger, og av mer eller mindre interessante internasjonale gjestespill. Med hell utvidet Ellen Horn festivalens kunstneriske perspektiv da hun var teatersjef: hun oppfordret norske samtidsdramatikere til å skrive skuespill som tematisk var beslektet med Ibsens, og dermed fikk Jon Fosses «Barnet» og Cecilie Løveids «Østerrike« urpremierer. Hun fikk også fremstående internasjonale navn som kanadiske Robert Lepage og litauiske Necrosius til å gjeste festivalen med oppsetninger som ikke hadde noe med Ibsen å gjøre.
I 2001 overtok Eirik Stubø ansvaret for teatret, og hans andre Ibsen-festival i 2004 ble ifølge en artikkel av Keld Hyldig i årets program, «en manifestasjon av tysk regiteater … kanskje også den kunstnerisk mest betydningsfulle i festivalens historie». Personlig har jeg en svakhet for Ellen Horns konsept, nettopp fordi festivalen bød på noe mer enn Ibsen. Men dette perspektivet sørget Stubø for med Samtidsfestivalen, som dessverre hittil har lidd under pengemangel.
Økonomien har også vært et problem for Ibsenfestivalen. Det tok lang tid før festivalen overhodet fikk offentlig støtte, ifølge mange fordi Nationaltheatret betraktet festivalen som sin eiendom, og verken var villig til å la den bli en selvstendig organisasjon eller til å samarbeide med andre teatre om den, slik som med Samtidsfestivalen. Men i 2008 økte endelig Trond Giske Nationaltheatrets budsjett med to millioner kroner til teatrets to alternerende festivaler, pluss til administrasjonsutgiftene knyttet til Den internasjonale Ibsenprisen. Hva disse pengene har betydd for festivalen er vanskelig å si, men etter antall gjestespill å dømme – heller lite: I 2006, altså før teatret fikk støtte, gjestet ni utenlandske oppsetninger Norge, i år kom det bare seks.
Årets premierekollisjoner førte til at jeg gikk glipp av den argentinske «Hedda Gabler» og av den indiske «Når vi døde våkner», men jeg fikk sett Schaubühnes «John Gabriel Borkman» (regi Thomas Ostermeier), det greske nasjonalteatrets «Fruen fra havet» (regi Eirik Stubø), «Byggmester Solness» fra det kinesiske Lin Zhaohua Theatre Studio, og svenske Teatr Weimars upretensiøse, men etter min smak ganske likegyldige transvestitt-dekonstruksjon av «Gjengangere».
De tre øvrige oppsetninger holdt et høyt kunstnerisk nivå, men alle fulgte det som i dag ser ut til å være den rådende trenden når Ibsen ikke skal dekonstrueres: Visuell tidløshet, et forholdsvis nakent scenebilde, gjennomgående stilisert spillestil, og spartanske men gjennomreflekterte tolkninger som henter fram grunnleggende ibsenske motiver.
Stormannsgalskapen som siden «Brand» var et tema i Ibsens dramatikk, har jeg sjelden sett så skremmende og overbevisende uttrykt som av Joseph Bierbichlers Borkman, ikke minst de nazistiske undertonene gjorde inntrykk. Den kinesiske «Byggmester»en ga en uhyggelig presis skildring av den aldrende mannens fortvilte higen etter ungdom, mens Maria Nafpliotous intense, men beherskede spill viste oss en Ellida Wangel som takket være rigid selvkontroll styrte unna et psykisk sammenbrudd forårsaket av sønnens død, og et lite lystbetont ekteskap.
Therese Bjørneboe skriver i Shakespeare.tidsskiftet at gjestespillene gjør festivalen til «en av de aller viktigste arenaene for fornyelsen av norsk teater», og gjennom årene har utenlandske Ibsen-oppsetninger utvilsomt utvidet vår teaterhorisont. Men trengs det en hel festival for å få gjestespill til Norge? Årets var absolutt severdige, men verken spennende eller originale nok til å rettferdiggjøre en to-ukers festival, og det gjør heller ikke teatrets egne Ibsenprodukjoner, som heller tyder på en viss Ibsenslitasje hos regissørene.
Derfor denne utfordringen til teatersjef Hanne Tømta: Utsett 2012-festivalen i to år, og sett ikke opp noe Ibsenstykke før i 2014: Det finnes faktisk døde og levende dramatikere nok til å sikre Nationaltheatret et glimrende repertoar i perioden. Og tenk – om fire år har vi kanskje rukket å bli skikkelig Ibsensultne igjen!
Denne kommentaren sto i Klassekampen tirsdag 22. september
Din kommentar:
Kommentarer (2):
| IdaLou Larsen | 30.09.10 08:58 |
| Kjære Randi Fiksdal! Jeg har stor forståelse for ditt forsvar av Ibsenfestivalen, og jeg må si med en gang at det er ikke selve festival-begivenheten jeg argumenterer mot - jeg er for eksempel svært glad i Samtidsfestivalen, og spesielt glad for at anledningen det gir til å oppleve utenlandske gjestespil gjestespill på andre scener enn Black Box Teater. Jeg har for øvrig også stor sans for gjestespillene på Black Box, men synes det er svært interessant å se mer mainstream-teater fra andre land. Det som volder meg problemer, er at Ibsen og hans dramatikk - og først og fremst et utvalg titler fra hans samtidsdramaer, de eneste som settes opp utenfor Norges grenser - slik jeg ser det begrenser festivalens potensiale. Jeg satte derfor stor pris på at Ellen Horn utvidet rammene for festivalen med å be norske samtidsdramatikere fortsette der Ibsen slapp, og på motet hun viste ved å invitere store utenlandske navn som vi her hjemme knapt hadde hørt om. Jeg mener for øvrig at Nationaltheatrets egenproduserte Ibsen-oppsetninger i anledning festivalen i år bar preg av en viss Ibsen-slitasje, som jeg også skrev. | |
| Randi Fiksdal | 30.09.10 08:54 |
| Du skriver i Klassekampen om Ibsenfestivalen. Det kan godt hende at det er for mye med Ibsen annethvert år. Men jeg vil argumentere for festival i sin alminnelighet. Vi er en gruppe lektorer fra Molde videregående skole som i flere år nå har reist på teaterfestival i Oslo, samtids- og Ibsen-. Vi får fri en dag fra jobben, slik at vi kan få med oss forestillinger torsdag-lørdag. Ellers bekoster vi alt selv. For oss er det et poeng at det er mange oppsetninger å velge i, og at det er gjestespill fra utlandet. Å reise en vanlig helg vil ikke gi oss samme muligheter til å se et variert utvalg. "Trengs det en hel festival for å få gjestespill til Norge?" spør du. Kanskje ikke, men det er en fordel med festival for oss som ikke bor i Oslo og derfor ikke kan "spre" teaterbesøket vårt. Vi ønsker oss dessuten matinéer, også på søndag, for å få sett mest mulig. Når det er sagt, var vi ikke særlig fornøyd med årets festivalbesøk, men likevel: det førte til diskusjoner og dermed generell kompetanseheving og bevissthet blant oss kolleger.(Dette innlegget ble sendt til KLassekmapen, og offentliggjøres her med forfatterens tillatelse). | |
Årets Ibsenfestival
Nationaltheatret