idalou.no prøver å finne en forklaring på hvordan en skarp og klartenkt mann som teatersjef Carl Morten Amundsen nylig klarte å motsi seg selv totalt fra en dag til en annen.
I ti år har teatersjef Carl Morten Amundsen med stø og sikker hånd ledet Teatret Vårt. I hans tid har teatret hatt et allsidig repertoar med så vel urpremierer og klassikere som spennende samarbeidsprosjekter, og teatret og teatrets skuespillere har både blitt nominert til ulike Heddapriser, og vunnet dem.
Skal vi tro teatersjef Carl Morten Amundsens artikkel i programmet til Hele Norges Bennus! er det likevel en sjanger teatersjefen selv mener ikke er blitt godt nok representert i repertoaret: den klassiske komedien. Teatret satte opp en utmerket Erasmus Montanus i 2005, men komedien er flere hundre år gammel, og samme år mislyktes teatersjefen med et eget forsøk på samfunnssatire, Hjemmeinnredning.
I programmet til Hele Norges Bennus! skriver han at komedien «er et teaterstykke som tar for seg allslags menneskelig dårskap…. et våpen til å stikke hull på hul tale og pompøsitet». «Men», skriver han videre, »det er som vi i teatret har mistet komedien. Det er som om teatret har overlatt komedien til fjernsynet, filmen og standupen.»
Dette har Amundsen ønsket å gjøre noe med. Han må ha øynet sjansen da Håvard Melnæs i 2007 utga boka En helt vanlig dag på jobben, en skarp personlig kritikk av kjendisbladet Se og Hørs særdeles ufine arbeidsmetoder, for kort tid etter ble det kjent at Håvard Melnæs skulle skrive et stykke til Teatret Vårt. Premieren lot vente på seg i så lang tid at mange trodde det ikke ville bli noe av prosjektet. Men så kom beskjeden: stykket hadde fått tittel Hele Norges Bennus, Bjørnar Liseth Teigen var regissør, og urpremieren ville finne sted 24. september.
Fredag 24. september moret publikum seg støyende under hele forestillingen, og sluttapplausen var helhjertet og langvarig. Kritikerne i de regionale avisene var godt fornøyde, det var ikke hovedstadsanmelderne. I Dagbladet beskrev Lillian Bikset oppsetningen som «banal og billig» mens Therese Bjørneboe i Aftenposten mente den «bar preg av å være et arbeidsuhell».
Var det skuffelsen over å bli stemplet som en dårlig dramatiker som fikk Håvard Melnæs til å reagere? Det ser iallfall ut til at han holdt seg i ro helt til rikspressen hadde uttalt seg, for det var først søndag kveld at Teatret Vårt forbløffet mange med å sende ut en pressemelding «i samråd med Håvard Melnæs». Der nærmest avskriver dramatikeren seg opphavsretten til Hele Norges Bennus da forestillingen «som hadde premiere 24. september på Teatret Vårt ligger så langt fra originalteksten at han ikke kan ta ansvar for den». Meget overraskende innrømmer teatersjef Carl Morten Amundsen at han «forstår at Håvard Melnæs kan føle seg overkjørt». Ikke nok med det, teatersjefen kunngjør at «gjennom innlegg i program og ved videre kreditering» skal publikum bli gjort kjent med «at ensemblet og instruktør tar medansvar for tekst og dialog i dette skuespillet».
Pressemeldingen slo ned som et sjokk. Vel er emosjonelle konflikter hverdagskost i teatret, men en sak som denne kunne ingen huske å ha opplevd før. Pressemeldingen kunne jo tolkes dit hen at teatersjefen – iallfall delvis – tok avstand fra sin egen oppsetning. Men allerede dagen etter slo teatersjefen kontra, og sendte ut en ny pressemelding. Dersom enkelte hadde lest gårsdagens melding som en støtteerklæring til Håvard Melnæs, tok de feil. Carl Morten Amundsen deler overhodet ikke «Melnæs’ syn på forestillingen». «Skuespillerne og regissør og resten av teamet har gjort en formidabel jobb … selvfølgelig» stiller han seg «hundreprosent bak dem og bak resultatet. (…) Hele Norges Bennus er blitt rasende morsomt».
En meget forståelig reaksjon. Det er en teatersjefs simple plikt å ta det fulle og hele ansvar for sitt teaters forestillinger. Hvis ikke, bør han stanse dem før premieren. Men hele saken må ha gått sterkt inn på den skarpe og klartenkte Carl Morten Amundsen når han presterer å motsi seg selv ettertrykkelig fra den ene dagen til den andre. Søndag 26. september mente han at «dialog og verbale poeng er så vesentlig forandret at karakterene og historien er blitt helt annerledes enn i Melnæs’ originaltekst», mens han neste morgen var kommet til at forestillingen «etter min mening (tar) vare på grunnintensjonenene i Melnæs’ tekst. Hele historien er bevart. Det samme er karakterene».
Men er det blitt den komedien Amundsen ønsket seg? «Rasende morsomt», ja vel, men ingen «rasende morsom komedie». I den første pressemeldingen framholder Håvard Melnæs at stykket, som er blitt «en farse med fordummende publikumsfrieri (…) var skrevet som systemkritikk forkledd som komedie». Med andre ord - nettopp det teatersjefen selv ønsket seg, og det han i programmet gir uttrykk for at Melnæs har levert. Der er han «imponert over Håvard Melnæs’ mot til å gi seg i kast med å skrive en slik samtidskomedie (der) han viser fram et bilde av dagens Norge».
I den virkelige virkelighet har nok teatersjefen stilt seg langt mer tvilende til produktet han skulle presentere for publikum. I sin pressemelding nummer to legger han nemlig vekt på at «manuskriptet som Melnæs leverte, (ikke) var ferdig ved prøvestart» og «åpenbart hadde store mangler». En vanlig reaksjon ville ha vært å be dramatikeren arbeide videre med manus. Men dette hadde kanskje Amundsen allerede prøvd så mange ganger at han innså det ikke ville gi det ønskede resultat. Kan det tenkes at han likevel ikke hadde lyst til å refusere manus og oppgi sin kongstanke: endelig å spille en moderne komedie som både var morsom og samfunnskritisk? Kan det være forklaringen på at «regissøren og (han selv) ble enige om at det (manus) var et utgangspunkt for en iscenesettelse»?
Og hvem vet? Kanskje manus var et slikt utgangspunkt, men da burde Amundsen ha valgt en mer erfaren «iscenesetter» enn Bjørnar Teigen som hittil først og fremst har markert seg som skuespiller og dramatiker. På den andre siden er det naturligvis mulig at det nettopp er fordi Teigen selv er dramatiker at Amundsen håpet han ville klare å lage en god komedie av et mangelfullt og uferdig manus.
Det er prisverdig, men dristig å satse på en splitterny dramatiker og en forholdsvis ny regissør. Det krever iallfall at den som til syvende og sist har ansvaret holder hodet kaldt. En erfaren teatermann som Carl Morten Amundsen trenger ikke å ha vært tilstede på mange prøver for å skjønne at forestillingen aldri ville bli den klassiske komedien han har drømt om. Var han blitt så forelsket i drømmen at han hadde mistet sitt vanlige klarsyn? I så fall må oppvåkningen ha vært brutal.
Din kommentar:
Vanligvis en skarp og klarsynt mann
Teatersjef Carl Morten Amundsen
Foto Arild Moen