Mandag 8. november, trykket Klassekampen artikkelen «Huitfeldts metode», (lagt ut på denne hjemmesiden dagen etter) Artikkelen uttrykte sterk skepsis til ett punkt på Anniken Huitfeldts 2011-budsjett. Verken Departementet eller Kulturrådet har funnet det bryet verd å kommentere saken.
For vel en uke siden, mandag 8. november, trykket Klassekampen artikkelen «Huitfeldts metode», og jeg la den ut på denne hjemmesiden dagen etter. I artikkelen uttrykte jeg sterk skepsis til Anniken Huitfeldts beslutning om å flytte en rekke kulturtiltak fra Kulturdepartementets eget budsjett der de årlig var sikret fast støtte (med indeksregulering!), og over til Norsk Kulturråd der rådsmedlemmene hvert år først skal veie tiltakene i en kvalitetsvektskål, og deretter avgjøre hvor mange støttekroner de forskjellige fortjener utfra «skjønnsmessige kunst-og kulturfaglige vurderinger».
2011-budsjettet gjør det klart at Huitfeldt har bestemt at bevilgningene til alle disse tiltakene skal holdes på 2010-nivå. Allerede det betyr at ingen av dem blir indeksregulert i årene som kommer. I tillegg kan ingen av dem heller vite hva rådsmedlemmenes vurderinger vil føre til.
Det eneste de kan være sikre på, er at de garantert ikke vil motta samme støtte i 2012 som de gjorde i 2010. For skal det være noen mening i å overlate pengefordelingen til Kulturrådet, må det jo være at rådsmedlemmene gir mer til de «beste» og mindre til de andre. Det vil igjen føre til at enkelte sykner hen og dør på grunn av sterkt reduserte bevilgninger. Om ikke da mangelen på forutsigbarhet allerede har tatt knekken på dem, for langsiktig planlegging er jo en forutsetning for at enkelte institusjoner skal overleve.
Alt tyder med andre ord på at Huitfeldt ønsker å renske opp i antall kulturaktører med fast statlig støtte. Det er hennes fulle rett som kulturminister. Men da er det feigt av henne å skyve ansvaret over på Kulturrådets medlemmer uten en gang i klartekst å formulere sine hensikter.
Imidlertid mener kanskje Huitfeldt at total taushet er den beste strategi? Ingen i Departementet eller i Kulturrådet har gjort det minste forsøk på å gjendrive anklagene jeg rettet mot Huitfeldt i min første artikkel. Dersom min situasjonsanalyse hadde vært helt på viddene, skulle man tro at noen hadde fått i oppgave å vise hvor jeg tok feil. For så taktfulle er vel ikke Departement og Kulturråd at hensynet til en aldrende kulturjournalist veier tyngre enn hensynet til eget navn og rykte?
Din kommentar:
Kulturminister Anniken Huitfeldt