Siste artikler:

2010 - Teaterår på det jevne

Mye tyder på at det politiske teater er på vei tilbake. Det er gledelig hvis det levende teatret med direkte kommunikasjonen mellom kunstner og tilskuer, fremdeles oppleves som det rette sted til å drøfte samfunnsproblemer som opptar oss alle. Det lover godt for fremtiden

Jevnt over holder norsk institusjonsteater et høyt profesjonelt nivå. Skuespillerne er ofte glimrende, alltid solide, fremragende scenografer blir stadig mer oppfinnsomme, og lyd- og lysdesigneres stilsikre innsats beriker og fullender forestillingene. Likevel – når jeg ser tilbake på 2010, forekommer det meg å ha vært et normalt, godt teaterår, men uten de store kunstneriske høydepunktene.
Folk har bokstavelig talt gått mann av huse for å se Riksteatrets Lang dags ferd mot natt med Liv Ullmann i en av hovedrollene. Det er gledelig at publikum opplever teater som viktig, men i Stein Winges regi ble det en ganske melodramatisk og konvensjonell oppsetning. Den innvendingen kan ikke rettes mot årets andre store begivenhet, Vinge/Müllers Vildanden. Hva man enn måtte mene om den 17-18-timers lange nytolkningen av Ibsen, beviser den iallfall at teatret fremdeles kan engasjere: det har vært en enorm spennvidde i reaksjonene, fra ekstatisk begeistring til rasende protester.
Gode opplevelser
Når 2010 i det store og hele bare har vært et jevnt over godt teaterår, skyldes det på både at teatersjefene stort sett har valgt et risikofritt repertoar, og at de etablerte regissørene i liten grad har fornyet seg. Jeg vil likevel trekke fram Stephen Sondheims intime og sjarmerende musikal Company på Den Nationale Scene i vår, i regi av Johan Osuldsen. Et forholdsvis ukjent navn i norsk institusjonsteater, men i 2009 var han «lokal regissør» for en uimotståelig Mamma mia som gikk filmversjonen en høy gang. Med Company viste han et sikkert talent som instruktør for et ironisk, lett distansert musikalsk kammerspill som varslet en fornyelse av en forslitt sjanger, og pekte fram mot høstens Next to normal på Det Norske Teatret.
En sterk opplevelse var Carl Jørgen Kiønigs både forbløffende moderne og samtidig totalt tekst-tro tolkning av En folkefiende på Trøndelag Teater, et glimrende bevis på at det ikke er nødvendig å ty til kunstige dekonstruksjoner for å aktualisere en klassiker. Carl Jørgen Kiønig har for øvrig markert seg i 2010, og på Den Nationale Scene bekreftet Tilbaketoget fra Moskva hans særegne evne til å la de visuelle elementene kaste lys over og fremheve psykologiske konflikter. Andre sterke opplevelser har vært Torkil Sandsunds intense og ganske nifse tolkning av Astrid Saalbachs Verdens ende på Rogaland Teater, og Strindbergs Faderen i regi av Victoria Meirik, med Henrik Mestad i tittelrollen på Torshovteatret.
Nye unge regissører
Stadig flere yngre regissører setter sitt preg på norsk institusjonsteater. Det er på høy tid. Jeg har nevnt Torkil Sandsund og Victoria Meirik, svensk-utdannede Nina Wester er et annet navn man bør merke seg. Hun startet sin norske karriere med en ujevn, men original oppsetning av Sartres For lukkede dører på Nationaltheatret i 2009. Våren 2010 laget hun en lekende lett og elegant oppsetning av Jonas Hassen Khemiris Vi som er hundre på Rogaland Teater, og på Hålogaland Teater i høst sto hun bak teaterdokumentaren Velkommen, en god idé, men dramaturgien var dessverre for ujevn. Et annet nytt og spennende navn er Sigrid Strøm Reibo, som er utdannet i Litauen og Russland, og vakte oppsikt med Mens vi venter på Godot på Hålogaland Teater. Hun har arbeidet mye med barneteater, og i høst satte hun opp en morsom og annerledes barneforestilling, Tøffe Taffy Huleboer, på Brageteatret.
To nyutdannete regissører fra vår egen teaterskole startet også sin karriere i høst, Peer Perez Øian med Hedda Gabler på Nationaltheatret, og Jonas Corell Petersen med en sceneversjon av Goethes Faust på Det Norske Teatret. Begge oppsetninger ble store suksesser, gledelig nok især blant de yngre, og begge var gjennomtenkte og gjennomførte, men kanskje litt for skoleflinkt preget av dagens dekonstruksjonsmani.
Politisk teater
I og for seg er det ingen stor nyhet at dekonstruksjonsteatret endelig er kommet til Norge, riktignok først etter at det har begynt å bli litt passé i resten av verden. Mer interessant er det at det politiske teatret ser ut til å få en renessanse, både hos de frie gruppene og på institusjonsteatrene. I sin tolkning av En folkefiende vektla for eksempel Kønig stykkets aktualitet, og Eirik Stubøs meget teksttro lesning av Ifigenia på Nationaltheatret viste at Evripides for 2400 år siden belyste samfunnsdilemmaer som angår oss i dag.
På Oslo Nye startet Catrine Telle høstsesongen med politisk satire. Spin doctor var en treffsikker tekst som verken regi eller skuespillere ytte full rettferdighet. I sitt ambisiøse men i overkant melodramatiske debutstykke Frykten, tok Yngve Sundvor opp politikere, olje og klimapolitikk, mens danske Christian Lollike konsentrerte seg om klima i Kosmisk frykt.
Pia Maria Roll og Marius Kolbenstvedt feiret Bjørnson-jubileet med en aktualisert parafrase over Over Ævne, mens Thorvald Steen og Tariq Ali i Ørkenstormer på Litteraturhuset ga en tankevekkende kommentar til Midtøsten-konflikten. Påtroppende teatersjef på Teater Innlandet, Janne Langås, tok opp nordsjødykkernes vanskelige skjebne i en glimrende politisk dokumentar, Bell Check, mens Fabula Rasa prøvde, uten helt å lykkes, å tilpasse Brechts lærestykke, Unntak og regel, til dagens oljenorge.
Også Ferske Scener fra Tromsø presenterte politisk satire med Vi hever våre hoder i skam, en god idé som dessverre havarerte, samiske Beaivvas Teahter grep tak i problemet med politiske fanger med Prison, en selvbiografisk beretning av greske Lia Karavia, mens Nordic Black Theatre avsluttet teateråret med en sterk svart/hvitt beretning om Guantanamo, som jeg dessverre ikke fikk oppleve.
Ingen tvil: teatret er blitt politisert i 2010, og alt tyder på at tendensen fortsetter: 2011s første premiere er Enron, som handler om finansverdens skandaler. I vår høyteknologiske tid er det gledelig at det levende teatret med direkte kommunikasjonen mellom kunstner og tilskuer, fremdeles oppleves som det rette sted til å drøfte samfunnsproblemer som opptar oss alle. Det lover godt for fremtiden.