Mellom institusjonsteatrene på den ene siden, og de frie gruppene på den andre
I en ellers utmerket artikkel i Morgenbladet 17. februar kommer Sigurd Ziegler dessverre i fare for å undervurdere misforholdet mellom statens støtte til institusjonsteatrene og til de frie gruppene.
Under tittelen ”Gir over evne, får under behov” har Sigurd Ziegler skrevet et betimelig og engasjert forsvar for det frie scenekunstfeltet, en god artikkel om et viktig tema: den store «fordelingsskjevheten mellom det institusjonelle feltet og frigruppene». Det er gledelig at Morgenbladet tar opp dette meget aktuelle spørsmålet, og det skal Sigurd Ziegler ha takk for.
Men dessverre er opplysningene hans artikkel inneholder, ikke helt i samsvar med kjensgjerningene: Skjevheten i de statlige fordelingene til institusjonene på den ene siden, og det frie feltet på den andre, er faktisk enda litt større enn Sigurd Ziegler har regnet seg fram til.
Fra 2011-budsjettet har han hentet fram regnskapstallene for 2009, og skriver at «i 2009 fikk nasjonale og regionale danse-og teaterinstitusjoner (inkludert Den Norske Opera & Ballett) tildelt en milliard statlige kroner. (…) Til sammenligning fikk Kulturrådet 61 millioner å fordele til den frie scenekunsten». Det er dessverre ikke riktig. 15 av disse millionene ble fordelt mellom scenekunstformål som ikke har spesielt med det frie feltet å gjøre. Midlene som gikk å støtte danse- og teaterproduksjoner var 20 313 millioner til dans og 26 111 millioner til teater, totalt 46 millioner.
Sigurd Ziegler har ikke tatt med basisfinansieringsmidlene i sin 2009-oversikt. Det skyldes nok at basisfinansieringen, som sikrer frie grupper 3 millioner året i fire år, den gangen var plassert et helt annet sted i budsjettet. Men medregner man disse midlene, fordelte Kulturrådet ytterligere 12 millioner til det frie scenekunstfeltet i 2009, for det året ble basisfinansieringen økt fra 6 til 12 millioner.
Alt medregnet fikk det frie feltet altså 58 og ikke 61 millioner i statsstøtte i 2009. Det er ikke mer enn 3 millioners forskjell mellom Zieglers tall og det reelle beløpet, og i statsbudsjettsammenheng er jo 3 millioner ikke så mange penger. Men tatt i betraktning at 17 av de 44 bevilgningene til dans og teater i fjor lå under 400 000 kroner kan 3 millioner bety støtte til ganske mange kompanier!
Det er imidlertid når Sigurd Ziegler kommer fram til 2011-budsjettet, at han virkelig tar feil. Ziegler skriver at pengene som Norsk kulturfond i 2011 disponerer til fri scenekunst er «budsjettert til 99 millioner, en økning på nesten 30 prosent i forhold til fjoråret.»
Det er riktig at Kulturfondet skal disponere 99 millioner på scenekunst-postene mot 77,4 millioner i fjor. Men det betyr ikke at økningen er på 22 millioner: 15 av de 22 millionene går til tiltak som Kulturfondet i fjor fikk penger til over andre poster: Bårdar Danseteater, Den internasjonale dansefestivalen CODA, Oslo Danseensemble, Stellaris Danseteater, Cirka Teater, Damini House of Culture, Stella Polaris og Figurteatret i Nordland.
Den reelle økningen av midlene Kulturfondet disponerer til støtte av fri scenekunst, er ikke på mer enn 6,4 millioner kroner, og det er en økning på 8,2 prosent. Vi er med andre ord langt fra Sigurd Zieglers «økning på nesten 30 prosent»!
Ziegler skriver videre at «mye av økningen skyldes utvidelsen av den relativt nye basisfinansieringsordningen». Det hadde vært fantastisk om han hadde hatt rett! Men dessverre: Av økningens beskjedne 6,4 millioner skulle 3 millioner gå til én ny basisfinansiering, mens 1 million var satt av til pilotprosjekter innen dans, og de resterende 2,3 millioner rett og slett gikk til indeksregulering.
Kulturminister Anniken Huitfeldt satte altså ikke av mer enn 3 friske millioner til basisfinansiering i 2011 – det absolutte minste hun kunne gjøre, skulle hun utvide ordningen. Hadde hun virkelig villet gi en viss trygghet til våre beste scenekunstgrupper, og dermed samtidig frigjøre midler til nye gruppers prosjekter, måtte hun ha satset minst de 22 millionene som Sigurd Ziegler tror hun har satset, og helst 30 friske millioner. Da ville hun blitt husket som en nytenkende og modig kulturminister. Men det er hun ikke.
Det hører for øvrig til historien at da regjeringspartiene på Stortinget behandlet kulturbudsjettet, flyttet de basisfinansierings 3 nye millioner over til ulike dansetiltak. Ved å kutte her og der i de øvrige scenekunstmidlene, klarte Kulturrådets medlemmer likevel å skaffe til veie 3 millioner til basisfinansering. Men det er en annen historie.
I en noe forkortet utgave sto denne kommentaren i Morgenbladet fredag 4. mars
Din kommentar:
Kommentarer (2):
| IdaLou Larsen | 14.03.11 14:18 |
| Takk til Sigurd Ziegler for kommentar.Vi er overhodet ikke uenige for vi har samme utgangspunkt: Å vise hvor skjevt statsstøtten fordeles mellom institusjonsteatrene og den ikke- institusjonelle scenekunsten. Her ender jeg med å være enda litt mer pessimistisk enn Ziegler, fordi den nye basisfinansieringsordningen altfor lenge har stått på stedet hvil. Jeg misliker også at Anniken Huitfeldt har gjort kløften mellom institusjoner og frie grupper enda dypere, ved å beholde de ene i departementet, mens de andre i sin helhet blir flyttet over til Kulturrådet. Så håper jeg bare at flere vil engasjere seg! Dette er en viktig kunstnerisk debatt. | |
| Sigurd Ziegler | 12.03.11 21:23 |
| Takk for en oppklarende presisering av tallene jeg presenterte som bakteppe for min kommentar i Morgenbladet 18.02. Det stemmer jo at av de 61 millionene som Kulturrådet fordelte i 2009, var det bare 46 som gikk direkte til produksjonsstøtte for dans og teater. Men hvis man ser på tildelingene fra Kulturrådet for det året ser det fortsatt ut som om det meste av de resterende 15 millionene som ble fordelt kan sies å ha kommet aktører i det frie feltet til gode - mer eller mindre direkte - i form av støtte til forprosjekter (inkl. tekstutvikling), formidling av produksjoner, kompetanseutvikling o.a. Hovedpoenget er jo at totalsummene for det frie feltet og institusjonene må være sammenliknbare, og denne typen virksomhet inngår jo også i aktivitetene til institusjonene. Men på en annen side kan man nok innvende at vektingen mellom midler til produksjon og midler til annen aktivitet er en helt annen for institusjonsteatrene, med en langt større andel til produksjoner. I hvert fall indikerer en "stikkprøve" fra Nationaltheatrets 2009-regnskap dette. Dessuten er denne vektingen så vidt jeg forstår tredd over hodet på det frie feltet gjennom rammene for de ulike tilskuddformene som Kultrrådet hvert år setter. Så hvor grensen går for hva som kan sies å ha kommet det frie feltet til gode og ikke blir for meg et definisjonsspørsmål, og her kan nok begge operasjonaliseringer forsvares. Men uansett hvordan man ordner tallene ovenfor blir den økonomiske skjevheten mellom institusjonene og det frie feltet massiv. Derimot stemmer at basisfinansieringen dessverre ikke har blitt inkludert i min oppsummering av 2009-regnskapet, og det er det selvsagt på sin plass å understreke. Når det gjelder avsnittet i min kommentar som omtaler basisfinansiereingsordningen, var det ikke var min intensjon å påstå at budsjettøkningen fra 2010 til 2011 primært bestod av en økning i basisfinansieringen til frie scenekunstgrupper, selv om jeg ser at ordlyden kan lede tanken i den retning. Men opplysningen om at økningen på 22 millioner til Kulturfondets scenekunstpost bare består av 6,4 millioner friske midler er viktig. Jeg er glad for at en erfaren kulturjournalist som IdaLou retter opp i dette. Men som vi begge ser ut til å være enige om rokker heldigvis ikke Larsens innspill ved hovedkonklusjonen. Spriket mellom det frie feltet og institusjonene er fortsatt gapende, og som man nå kan se er det faktisk enda større enn det jeg presentert i mitt innlegg. Så jeg vil si takk for tilbakemeldingen, og så håper jeg debatten kan gå videre - nå med enda bedre belegg i tallene. | |
Anniken Huitfeldt
Kulturminister