Høsten på Nationaltheatret

Seks mannlige regissører. fire kvinner

Seks mannlige regissører og fire kvinnelige har ansvaret for premierene på Nationaltheatret i høst, Eirik Stubøs siste sesong. Ikke noe å si på kjønnsbalansen her. Men er det en tilfeldighet at kvinnene bare setter opp på de små scenene?

Høsten 2008 er Eirik Stubøs siste sesong som Nationaltheatrets kunstneriske leder.

I fremtiden skal han, for første gang på meget lenge, han ble teatersjefen for første gang på Rogaland Teater i 1997,  konsentrere seg om å være regissør.

Hovedscenen
Ibsenfestivalen vil sette sitt preg på Hovedscenen der Calixto Bieitos Brand som hadde premiere under Festspillene i Bergen, men også er blitt spilt i Oslo, skal alternere med Eirik Stubøs Rosmersholm. Mye tyder på at Eirik Stubøs Rosmersholm vil bli like presis og minimalistisk som hans tolkninger av Hedda Gabler (2006) og Vildanden (2004), og oppsetningen vil dermed stå i spennende kontrast til Calixto Bieitos voldsomme og blodige versjon av Brand. Her kan det bli anledning til å oppleve to diametralt motsatte former for regiteater.

Som vanlig blir det også barneteater på Hovedscenen fra midten av oktober. Ingen spennende overraskelser her: I år er turen igjen kommet til Thorbjørn Egners Dyrene i Hakkebakkeskogen, som ikke har vært spilt siden 2003. Runar Hodne har ansvaret for regien denne gangen, sist var det Kjetil Bang-Hansen. Barneteater har ikke vært det som har ligget Stubøs hjerte nærmest, det har han for øvrig også innrømmet selv.

Amfiscenen
Amfiscenen starter også høsten med Ibsen: Runar Hodne setter opp En folkefiende som ikke har vært spilt på Nationaltheatret på nesten 30 år, sist var i 1979. Neste oppsetning blir Oslopremieren på To kvinner av David Hare, som Riksteatret har turnert med i vår. Regi er ved Carl Jørgen Kiønig.

En urpremiere på Amfiscenen 1. november: En vanlig dag i helvete, der Ole Anders Tandberg dramatiserer Tor Ulvens forfatterskap.

Malersalen
På Malersalen starter høsten 20. september med Espen Skjønbergs egen oppsetning, Om Hamlet. Espen Skjønberg spilte Hamlet i 1952, en tolkning han fikk Kritikerprisen for, og han har nå laget «en forestilling hvor scener fra Hamlet bindes sammen med hans egne, personlige erindringer», som det står i programmet

Om Hamlet har ingen regissør i ordets egentlige betydning, oppsetningen er «av og med» Espen Skjønberg, men ellers har alle oppsetningene hittil hatt mannlig regissør. Nå kommer turen til kvinnene.

Rita Abrahamsen setter opp den jødiske klassikeren Dybbuk. Det opprinnelige stykket ble skrevet av Shlomo Ansky i 1914, og hadde i utgangspunktet mange roller. Men Bruce Myers, en gang medlem av Peter Brooks teaterkompani, har skrevet en ny versjon av Dybbuk for bare to skuespillere. Instruktør Rita Abrahamsen skriver i programmet at det blir «en hårreisende spøkelseshistorie og en kjærlighetshistorie. Alt i rammen av jødisk mystisisme og jødiske ritualer».

Malersalens siste premiere i høst blir Norgespremieren på et stykke av Lars Norén fra 1978, og ennå har det iallfall ikke fått norsk tittel: Anne Regine Klovholt som har bakgrunn både som regissør for frie grupper og som regiassistent på National, setter opp Modet att döda. Det blir hennes egentlige regidebut på teatret.

Torshovteatret
Kvinnelige regissører også på Torshov: teatrets første oppsetning blir August Strindbergs Er drømspill i regi av svenske Sofia Jupither, som tidligere har t signert minneverdige oppsetninger av Jon Fosses Svevn (2005, vinner av Heddaprisen for beste regi) og Glassmenasjeriet (2007, nominert til Heddaprisen i regikategorien). Deretter følger en ny dramatisering av Sult. Den får premiere så sent som 15. desember. En ung tysk regissør, Jorinde Dröse, dramatiserer og setter opp Hamsuns gjennombruddsroman ni år etter at Yngve Sundvor gjorde det samme for Oslo Moderne Teater, en oppsetning som i 1999 fikk Heddaprisen for beste oppsetning.

Ibsenfestivalen
Ibsenfestivalen varer fra 28. august til 14. september. I år blir den ganske beskjeden i omfang, med bare seks utenlandske gjestespill: Ett fra Ungarn, to fra Tyskland, ett fra Maputo, ett fra Teheran og ett fra Stockholm.

Men allerede mandag 18. august holder Kulturdepartementet pressekonferanse i Nationaltheatrets foajé. Der og da skal Liv Ullmann avsløre hvem som vinner den første Internasjonale Ibsenprisen på 2,5 millioner. Selve utdelingen finner sted søndag 31. august før teppet går oppfor Brand. Dagen etter blir det seminar i Skien om «Artistic Freedom – Myths and Realities».

Det blir enda et seminar under festivalen, Ibsens søstre som ikke må forveksles med gjestespillet fra Maputo, Ibsens døtre. Ibsens søstre er navnet på en rekke seminarer som Utenriksdepartementet har hatt, og fremdeles har, ansvaret for, og som etter å ha blitt holdt i Egypt, India, Mozambique, Malawi, Kina, Israel, Spania, Palestina, Ungarn og Russland, nå finner sted i Norge, og til høsten skal holdes i Vietnam, Brasil, Tyrkia og Afghanistan. Til det norske seminaret kommer «internasjonale størrelser som Vigdis Finbogadottir, Samena Peerzada, Gila Almagor Agmon, Jaques Lasalle, Helge Rønning og Amal Allana» (Nationaltheatrets program).   

I anledning Mangfoldsåret flytter for første gang den årvisse Urdu Poesifestival fra Grønland til Nationaltheatrets Amfiscene. Det er poeten Jamshed Masroor som skal invitere diktere fra Pakistan, India og Norge til å lese sine dikt på Amfiscenen 26. september.

For øvrig skal Volpone, Hedda Gabler, Verdiløse menn, Neger og hunder i kamp, Nå og En lykkens mann tas opp igjen til høsten.

Kjønnsfordeling
Kvinnelige regissører har tidligere med en viss irritasjon påpekt at de ytterst sjelden blir bedt om å sette opp på de store scenene. Høsten på Nationaltheatret ser ut til å gi dem rett. Alle oppsetningene på Hovedscenen og på Amfiscenen, som tross alt er teatrets viktigste scener, har mannlige regissører: Calixto Bieito, Eirik Stubø og Runar Hodne, (Hovedscenen) og Runar Hodne, Carl Jørgen Kiønig og Ole Anders Tandberg (Amfiscenen). På Malersalen og på Torshov er derimot regissørene kvinner: Rita Abrahamsen, Anne Regine Klovhold, (Malersalen), Sofia Jupither og Jorinde Dröse (Torshovteatret).

Er dette en ren tilfeldighet, eller skyldes kjønnsfordelingen at teatersjefene frykter at kvinnelige regissører ikke har det rette grepet om de store scenene? Og i så fall – hvorfor?

Publisert: 13.08.08 av IdaLou Larsen