Mislykket Ibsen-modernisering

Kommentar

Dagens regissører setter sin ære i å modernisere Ibsen. Men skal Ibsen-aktualiseringer fungere, er det ikke nok bare å flytte handlingen fra 1875 til 2010. Det er Trøndelag Teaters «Et dukkehjem» et eklatant bevis på.

Å modernisere Ibsen er populært for tiden, det er vårsesongens to Ibsen-oppsetninger hittil et godt bevis på. Etter mange år med svært tradisjonelle tolkninger av Ibsens dramatikk, er det positivt at regissører våger seg på nye veier. Iblant lykkes de, som for eksempel  Kjetil Bang-Hansen med John Gabriel Borkman på Rogaland Teater, og da er det all grunn til å juble.

Men dessverre er det ikke gitt at alle moderniseringer fungerer. I enkelte tilfeller, som med Vinge/Müllers Vildanden og Anders T. Andersens John Gabriel Borkman, dynger regissørene så sterkt på med effekter at det er vanskelig å skjønne hva de har villet bruke Ibsen til. I andre tilfeller er det Ibsens tekst som stiller seg i veien for en vellykket overføring til vår tid. Det er Kjersti Haugens oppsetning av Et dukkehjem, som var Trøndelag Teaters hovedforestilling i januar og februar i år, et svært godt eksempel på.   Her må jeg gjøre oppmerksom på at jeg står ganske alene med min negative opplevelse: Etter premieren jublet de aller fleste kritikerne, og forestillingen solgte så godt at spilletiden ble forlenget med en uke.

Kjersti Haugen er ikke den første som har satset på å modernisere Et dukkehjem. Yngve Sundvor (i 2004 på Den Nationale Scene), Jo Strømgren (i 2006 på Haugesund Teater), og Tyra Tønnessen (i 2008 på Hålogaland Teater), har alle gjort tapre, ikke helt vellykte forsøk på å overføre Ibsens stykke til vår tid. Anne Karen Hytten lyktes derimot ved at hun gjorde sin aktualisering ganske tidløs. Som også Carl Jørgen Kiønig gjorde med En folkefiende på Trøndelag Teater i fjor. I rettferdighetens navn må det også sies at både En folkefiende og John Gabriel Borkman lettere lar seg modernisere enn Et dukkehjem. Trøndelag Teater skriver da også i sin omtale av forestillingen at «samfunnet har forandret seg siden urpremieren», at det som sjokkerte den gangen er en selvfølge i dag, og spør «hva sier det om oss?»

Problemet er at oppsetningen overhodet ikke prøver å besvare dette interessante spørsmålet. Med hjelp av scenografi, rekvisitter og kostymer er Kjersti Haugen først og fremst opptatt av å understreke at handlingen utspiller seg i 2011. Pussig nok har hun omtrent ikke forandret på Ibsens tekst. Hun har foretatt en forsiktig språklig oppdatering, selv om den ikke er helt gjennomført, men hun har overhodet ikke forsøkt å tilpasse handlingen eller personene til våre dager.

Hun vil altså ha oss til å tro at en ung, hjemmeværende mor og husmor i dag fikser årets julepresanger til barna på selveste julaften. Ikke nok med det, denne Nora har det ikke travelt overhodet. At treet skal pyntes og middagen tilberedes ofrer hun ikke en tanke, til tross for at hun naturligvis vil måtte stå for alle forberedelsene selv. Noen hjelp fra Helmer kan hun ikke vente seg, han har antakelig et ytterst tradisjonelt kjønnnsrollesyn, og han velger dessuten å gå en tur på byen med dr. Rank!
Som den moderne husmor hun er, har hun ikke hushjelp, ikke en gang en au-pair slik Anne-Karen Hyttens vellykte og tidløse versjon klokelig hadde skaffet henne. Når en gammel barndomsvenninne velger nettopp denne dagen av alle for å komme på besøk, blir Haugens Nora verken forbauset eller stresset. Tvertimot. Hun skjenker hvitvin, og får venninnen til å minnes ungdomstiden ved å danse hysterisk til tonene av «la det swinge, la det rock’n roll».
Barna gjør enda mindre av seg her enn hos Ibsen. De sees bare som skygger mot det gjennomsiktige bakteppet, og der sitter de pal foran TVen. En gang veksler de noen ord med sin far. En mor som til de grader forsømmer sine barn ville faktisk vært tema for et helaftens skuespill i dag!

Kjersti Haugen insisterer hele tiden på at Nora er en kvinne av vår tid. Ett av bevisene er at hun går i romjulskarneval (!) utkledd som Marilyn Monroe med Helmer som Elvis, og hun danser naturligvis ikke noe så gammeldags som tarantella, hun synger «Diamonds are a girl’s best friend». Men så «glemmer» hun brått å være moderne og synes det er helt på sin plass at bare Helmer kan se etter post, han har nemlig ikke betrodd henne nøkkelen til postkassen. Når hun skal innlede en flørt med dr. Rank, holder hun seg først til Ibsens sceneanvisninger, selv om hun vifter med en stillongs, ikke med en silkestrømpe. Men så slår hun uventet kontra, og starter å strippe i stedet. Ikke helt konsekvent, men konsekvens har da heller aldri vært en kvinnelig dyd.

Ibsen har gitt en realistisk skildring av Noras dukkehjem rundt anno 1875. Det er gått 135 år siden den gang, og selv om Kjersti Haugen utvilsomt har rett i at kjernen i konflikten mellom Nora og Helmer er like aktuell i dag, har, som teatret også påpeker, samfunnet gjennomgått grunnleggende forandringer. Dermed virker Haugens overfladiske moderniseringer rett og slett mot sin hensikt: I stedet for at handlingen og karakterene blir gjenkjennelige og aktuelle, blir de fullstendig usannsynlige. Stikk i strid med Ibsens dramatiske intensjoner, er det umulig å tro på det som går for seg i det minimalistiske interiøret, og oppsetningen makter aldri å engasjere. I stedet irriterer den, og hele Dukkehjemmet faller sammen som et korthus.
Skuespillerne skal på en og samme tid oppføre seg som sine egne tippoldeforeldre og som unge moderne mennesker. Det er en totalt uløselig oppgave, men de gjør en heltemodig innsats.

Trøndelag Teater, Hovedscenen: Et dukkehjem
Av Henrik Ibsen
Regi og manusbearbeidelse: Kjersti Haugen
Scenografi: Dagny Drage Kleiva
Koreografi: Erlend Samnøen
I rollene: Ane Skumsvoll, Pål Christian Eggen, Trond-Ove Skrødal, Nils Jørgen Kaalstad, Silje Lundblad

Premieren fant sted 21. januar, og spilletiden for den kritikerroste oppsetningen ble forlenget med en uke. Siste forestilling var 26. februar.

 

 

 

Publisert: 17.03.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen	11.02.16 10:56
????
trallalala	10.02.16 11:06
dette var drøyt, har du ikke noe bedre å gjøre. trodde dette var til noe hjelp med skoleoppgave,men nei. lever du i oldtiden? det er et theater stykke lev med det om det er bra eller dårlig, du spilte ikke med i den. lol