Godt teater - rett og slett

Oslo Internasjonale Teaters iscenesatte lesninger er rett og slett godt teater

Den frie scenekunsten, som lenge nærmest var forbeholdt en liten trofast menighet, begynner så smått å få plassen den fortjener i offentligheten. Men såvidt vites har et ungt og annerledes scenekunstprosjekt, Oslo Internasjonale Teater (OIT), hittil ikke blitt viet særlig medie-oppmerksomhet, til tross at det representerer noe nytt i norsk teaterverden.

 

Oslo Internasjonale Teater er en norsk avlegger av den engelske gruppen Imploding Fictions, og norske Øystein Ulsberg Brager som er regiutdannet i England, leder begge gruppene sammen med engelske Philip Thorne. I England har de laget tre produksjoner siden starten i 2007, men har også drevet med workshops og iscenesatte lesninger. Nettopp iscenesatte lesninger har Oslo Internasjonale Teater hittil spesialisert seg på, og OIT har valgt et område som er forsømt her hjemme: Utenlandsk samtidsdramatikk.
Norske teatersjefer anklages gjerne for å velge bort de nye norske tekstene, men det er den utenlandske samtidsdramatikken som virkelig nedprioriteres: den utgjør faktisk mindre enn ti prosent av repertoaret. Desto gledeligere at OIT, siden starten i 2009, har presentert 11 nye tekster av fire dramatikere fra Stor-Britannia, en fra USA, en fra Tyskland, to fra Sverige, en fra Sveits, en fra Kroatia og en fra Singapore. Tre av forfatterne, britiske Caryl Churchill og Martin Crimp og svenske Sara Stridsberg, har skrevet stykker som er blitt satt opp tidligere her hjemme, de åtte andre er aldri blitt introdusert for et norsk publikum.
Fram til i fjor høst foregikk lesningene på Vardeteatret i Rådhusgata der Jo Skjønberg og Leif Sørensen arbeider med ulike humanistiske teaterprosjekter, blant annet overfor innsatte i norske fengsler.
Men i fjor høst flyttet Oslo Internasjonale Teater til Dramatikkens Hus, og det er positivt, for OITs internasjonale perspektiv hører opplagt hjemme i et hus som arbeider med å videreutvikle ny norsk dramatikk.
I våre dager er det en opplagt tendens til at den dramatiske teksten underordnes regissørens ofte høyst personlige tolkninger. Det er derfor spesielt interessant med unge instruktører som bevisst går en annen vei og plasserer selve teksten i sentrum.
Helt siden starten har Øystein Ulsberg Brager, ofte i samarbeid med Philip Thorne, iscenesatt stykkene, som de har funnet fram til etter en omfattende utvelgelsesprosess. De tre lesningene jeg har opplevd, har vært svært lydhøre overfor dramatikerens intensjoner, samtidig som de har lagt stor vekt på å presentere en original og levende tolkning av tekstene.
Prøvetiden er på tre dager, og under lesningen slipper skuespillerne ikke taket i manuskriptet, men det forhindrer dem ikke i å skape nyanserte og troverdige skikkelser. Med enkle grep, et forsiktig, men klart og tydelig kroppsspråk, overraskende god diksjon og en genuin innlevelse, skaper regissører og unge, forholdsvis uerfarne men dyktige skuespillere spennende og levende scenekunst som holder fast på tilskuerens oppmerksomhet fra først til sist.

Jeg har opplevd lesningene av Chay Yews Porselen, Nattblind av Darja Stocker og Medealand av Sara Stridsberg, og jeg er ikke i tvil: Dette har vært godt teater. Simpelthen. Det skal bli spennende å følge Oslo Internasjonale Teater videre.

Denne kommentaren sto i Klassekampen mandag 9. mai 

Publisert: 09.05.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!