En spesiell teateropplevelse

Nationaltheatret presenterer gjestespillet «The Wooster Groups Version of Tennessee Williams Vieux Carré» Regi: Elisabeth Lecompte

Spennende nye impulser da amerikanske Wooster Group på sin særegne måte spilte Tennessee Williams på Nationaltheatret.

I 2001 opprettet Nationaltheatrets daværende teatersjef, Eirik Stubø, Samtidsfestivalen som et supplement og et alternativ til Ibsenfestivalen. For ett år siden kunngjorde Nationaltheatrets nye sjef, Hanne Tømta, at hun hadde besluttet å nedlegge festivalen. I stedet ville hun gi «den samtidsorienterte scenekunsten» langt større plass på Nationaltheatrets fire scener, og gjennom ICON - International Contemporary Stage Program «introdusere moderne teaterfornyere, toneangivende kompanier og regissører i dag». For å gjennomføre dette programmet har hun samarbeidet med Sven Åge Birkeland, kunstnerisk leder for BIT-Teatergarasjen i Bergen.

I februar gjestet franske Gisèle Vienne Oslo, og i april kom italienske Romeo Castellucci. Og det siste gjestespillet i årets ICON-program, The Wooster Group’s Version of Tennessee Williams Vieux Carré ble spilt på Nationaltheatret fredag og lørdag.
Vieux Carré er ett av Tennessee Williams’ siste stykker: Han skrev det ferdig i 1977, men han hadde begynt på det 39 år tidligere, mens han bodde i det nedslitte New Orleans-pensjonatet der stykket utspiller seg, og der hovedpersonen, den navnløse Forfatteren, Tennessee Williams’ alter ego, innser både at han er homoseksuell og at han vil bli dramatiker.
Pensjonatet drives av den halvsprøe fru Wire, og blant beboerne er en eldre, tuberkuløs og meget homofil kunstmaler som Forfatteren lar seg forføre av, en dop-misbrukende småkriminell, hans kvinnelige samboer, en sexfiksert overklassejente fra New-York, og en festglad fotograf.
Stykket hadde urpremiere i 1977, men ble tatt av plakaten etter fem forestillinger, og regnes som ett av Williams’ mindre verk. I grunnen merkelig at det ikke har fått større anerkjennelse i dag, for med sin selvbiografiske ærlighet og seksuelle dristighet burde det nettopp få vår tid i tale.
Jeg har ikke tidligere sett noe av Wooster Group som i over 30 år nå er blitt regnet som USAs mest spennende teaterkompani. De har vunnet stor anerkjennelse i Europa for sin særegne spillestil, som legger stor vekt på bruk av video og lyd, og har laget egne versjoner av kjente skuespill som Hamlet og Faidra.
Scenen i Malersalen er kaotisk, her er stålramper og stillasrør, en mengde rekvisitter er slengt rundt omkring, og under taket henger det monitorer. I åpningsscenen snakker kvinner i munnen på hverandre, og lyden er så skarp at det bare er mulig å gripe fatt i ett ord her og ett ord der. Men etter hvert som Forfatteren tenker tilbake på den gangen han bodde i Toulouse Street 722, blir personene tydeligere.

Vi skjønner at dette for ham har vært en voldsomt seksualisert tid: Mennene går stort sett med bare rumper og perverse lærstropper, mens den aldrende kunstmaleren helt til sykdommen tar overhånd, vandrer rundt med en enorm kunstig ståpikk, og sexscenene er uvant realistiske. Men også diktingen står sentralt i stykket: Forfatteren hamrer stadig på skrivemaskinen, og Wooster Groups bruk av videoskjermer gjenspiler oppfinnsomt og treffende den dikteriske prosessen, vi ser for eksempel scener som aldri har utspilt seg i virkeligheten.
Wooster Group prøver aldri å skape en realistisk virkelighetsillusjon. Dette er teater, og det skal det være, skuespillerne går ut og inn av roller med på en og samme tid distanse og innlevelse. Resultatet er en teateropplevelse jeg hittil ikke har opplevd akkurat maken til, og jeg skulle gjerne sett mer av Wooster Group for å bli bedre kjent med deres scenekunst-teknikk og dermed raskere helt fatte prosjektet deres. Jeg får håpe kompaniet snart gjester Norge igjen – vi trenger nye impulser.

Denne kommentaren sto i Klassekampen mandag 14. november
 

Publisert: 14.11.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!