Arne Lygres "Jeg forsvinner" på Théâtre de la Colline
Fabienne Dargé, teaterkritiker i Le Monde, er blitt fascinert av Arne Lygres "svimlende stykke".
Her er utdrag av F abienne Dargés anmeldelse:
«På sitt Théâtre de la Colline har Stéphane Braunschweig stått for verdenspremiere på dette underlige stykket som har latt oss fornye bekjentskapet med forfatteren Arne Lygre, oppdaget her i Frankrike takket være Claude Régy og hans iscenesettelse av Mann uten hensikt. En kvinne er altså hjemme i huset sitt, men den enigmatiske leken den norske dramatikeren har diktet opp, gjør at denne enkle og hverdagslige situasjonen snart blir innfløkt og uklar.
«Jeg» må nemlig dra sin vei, forlate dette huset som inneholder livet hennes. Kastet ut av hjemmet på grunn av en mystisk trussel som først ser ut til å komme fra verden utenfor – borgerkrig? diktatur? katastrofe? (...)
Denne tvilen, denne uvissheten er det kvalitetsmessige kjennetegnet på Arne Lygres dramatikk. Skjult i en minimalistisk skrivemåte er det utrolig alt han setter på spill, denne 43 år gamle forfatteren fra et land, Norge, som trodde seg helt udramatisk, men som med Utøyamassakren og bombeattentatet i Oslo, begge utført av en ung kristen på ytterste høyrefløy, opplevde at det fullkomne sosialdemokratiets glatte fasade ble knust (Arne Lygre hadde skrevet stykket før dette skjedde.)
Hvem føler seg trygg i dag, både på det personlige og det politiske plan?
Hviler denne følelsen av utrygghet ene og alene på et faktisk grunnlag, eller er den for det meste innbilning? Alt dette inngår i veven Arne Lygre skaper når han på rystende vis tar opp spørsmålet om landflyktighet og identitet. For hva er det som skaper denne identiteten? Huset? spør Lygre som et fjernt ekko av Tsjekhovs Kirsebærhagen (for hvem i våre dager lever vel fremdeles i sin barndoms hus?) Landet, jorden? Kroppen? Eller fantasien, en samtidens fantasi som gjør oss til «jeg»er som forsvinner? Det svimler.
(...)I en strålende mangebunnet skisse iscenesetter han (Stéphane Braunschweig) dette stykket som ikke kan reduseres til likegyldig realisme. Regissøren har selv signert den fantastiske scenografien som plasserer personene i et hvitt, grått og sort åndelig rom, en serie lysende rammer i flukt, som like mange tilfluktssteder for bevisstheten. Videoen brukes med uvanlig treffsikkerhet, og i et av stykkets mest gripende scener gjør den det mulig å se øyeblikket hvor «Jeg» mister sin identitets omriss.
Denne abstraksjonen kunne blitt iskald, men den oppveies av skuespillerne tolkning som Stéphane Braunschweig har finslipt: Spillet er konkret og fysisk, men lar likevel det fremmede og det mystiske nærme seg overflaten."
Fabienne Dargé, Le Monde
Din kommentar: