"En demokratisk forpliktelse"

sier regissør og teatersjef Christian Lollike

I regi av Dramatikkens Hus og Kunsthøgskolen i Oslo jobbet teater- og registudenter i høst med et workshop-prosjekt som de kalte «22/7». I forbindelse med arbeidene deres ble presentert på Dramatikkens Hus i forrige uke, sa prosjektleder Trine Falck til scenekunst.no at «det er vanskelig for kunstnere å si noe om 22/7, også fordi man som kunstner lett blir mistenkeliggjort for å være spekulativ». Hun understreket samtidig at «enhver kunstner med integritet og bevissthet innser nødvendigheten av å bearbeide og problematisere sentrale historiske og politiske hendelser i sin samtid». Et synspunkt som fullt ut deles av dramatiker og regissør Christian Lollike. Høsten 2011 overtok han som kunstnerisk leder for Caféteatret i København. Her blir det 23. august i år premiere på en helt spesiell forestilling: Passasjer fra Anders Behring Breiviks over 1500-sider lange manifest, «2083 - A European Declaration of Independence», blir til teater, en monolog som teatersjef og instruktør Christian Lollike og skuespiller Olaf Højgaard har satt sammen i fellesskap.

Christian Lollike er klar over at den planlagte monologen vil kunne vekke sterke reaksjoner. Men han fastholder at "det er kunstens plikt å gripe tak i viktige samfunnsproblemer".

I Caféteatrets presentasjon av stykket skriver Christian Lollike at «massakren i Norge ramte mig hårdt. Jeg var fastlåst til fjernsynet, og som så mange andre, sad jeg tilbage med et stort rungende «hvorfor». Det er det «hvorfor», vi ønsker at undersøge med teaterstykket».
-  Du stiller spørsmålet «hvorfor», Christian Lollike. Men mange vil kanskje rette det samme spørsmålet mot deg når de får vite at du og ditt teater akter å la Anders Behring Breivik selv komme til ordet. Hvorfor gjør du det?
- Jeg opplever det som krevende nødvendig å prøve å forstå hvordan en forholdsvis normal mann kunne gjøre seg skyldig i en så grufull forbrytelse. Det uforståelige er jo nettopp at han forekommer skremmende normal. For meg ble det derfor en demokratisk forpliktelse, ikke minst av hensyn til våre muslimske medborgere, å undersøke hvorfor, og hvordan, denne muslimfiendtlige ekstremismen kan gripe om seg. Det er kunstens plikt å gripe tak i viktige samfunnsproblemer.
- Og du er kommet til at den beste måten å gjøre det på, er å bruke Anders Behring Breiviks egen tekst og argumentasjon.
- Ja, fordi de både er nøkkelen til å forstå både ham og den tilsynelatende stadig økende fremmedfiendtlige ekstremismen vi for tiden opplever i Europa.
- Er det du som har fått ideen til forestillingen?
- I og for seg kan man vel si det. Fordi jeg ville forstå Anders Behring Breivik, kunne jeg ikke vende hodet bort, jeg måtte lese manifestet. I høst klarte ikke skuespiller Olaf Højgaard og jeg å snakke om noe annet. Vi møttes to ganger i uken og leste deler av Manifestet høyt og vi prøvde også å spille det. Det var slik det startet.
- I Caféteatrets presentasjon sier Olaf Højgaard at han har «måttet dykke ned i personen og udforske både Breiviks mørke og lyse sider for at kunne leve sig ind i rollen». Vil han klare å unngå enten å forsvare ham eller tvert imot å framstille ham som et monster?
- Nettopp dette er den vanskelige balansen som vi er meget klare over. Vi har tatt Behring Breiviks menneskelighet på oss, og skuespilleren som tolker ham, vil naturligvis også måtte forsvare ham. Men, slik jeg ser det, er det et skritt i retning av den forståelsen vi må frem til for å unngå at noe lignende skjer igjen. Det er umulig å komme bort fra at hans planlegging var ekstremt nøyaktig, og den logikk han legger frem i manifestet er i mine øyne verket til en rasjonell og beregnende mann. Kanskje er han paranoid schizofren. Jeg tviler. Det forekommer meg han har utsatt seg selv for en bevisst form for hjernevask. Å kalle ham syk og sinnssyk gjør det lett for alle oss såkalte normale å avvise ham. Slik at han ikke er en del av oss. Det er det farligste synspunktet.
- Olaf Højgaard legger vekt på at Behring Breivik er »en person med en far og en mor og en barndom og en fortid», og i det siste er det blitt skrevet en del om hans vanskelige barndom. Vil dette komme frem i stykket?
- Nei, det vil det ikke. Du må huske at vi bare bruker Behring Breiviks egne ord. Han skriver litt om sin familie i Manifestet, men ikke så meget, og – kanskje for å unngå å bli mistenkt for sinnssykdom, beskriver han sin barndom som ganske normal. Men ett er sikkert. Forestillingen skal ikke kunne tolkes som propaganda for Breiviks synspunkter. Vi vil kaste nytt lys over hans tanker og hans filosofi, nettopp fordi han langt fra er alene om disse meningene. Det er dessverre svært mange som deler hans oppfatning, og igjen – det er en av grunnene til at vi har villet lage dette stykket.
- Har du tenkt på hvordan de pårørende kan oppleve at Manifestet nå blir teater?
- Jeg har hele tiden vært opptatt av hensynet til de pårørende. Alle som har barn, vet at å miste dem, er det verste som kan skje et menneske. Men nettopp på grunn av de pårørende opplever jeg det som nødvendig å forstå hva som har foregått. For å hindre at det skjer igjen.
- Kjenner Behring Breivik til prosjektet? Når alt kommer til alt, har jo han opphavsrett til teksten dere benytter?
- Men han skriver også flere steder at han vil at teksten skal siteres og brukes! Dersom han ikke er enig, får han reise sak, smiler Christian Lollike.

Noe bearbeidet sto dette intervjuet i Klassekampen torsdag 19. januar. Marte Eielsen, Klassekampens kulturredaktør, hadde foretatt den journalistisk meget vellykte bearbeidelsen.

Publisert: 20.01.12 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!