Siste artikler:

Oslo Nye Teater, Hovedscenen

Poetisk musikal

Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen Regi: Ivar Tindberg Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen
Scenografi: Stian Hole og Ivar Tindberg
Visuell design: Stian Hole
Koreografi: Jan Nicola Wesner
Med Bettine Holm, Hans Rønningen, Bibi Nerheim, Marvin Amoroso, Henriette Faye-Schjøll, Biniam G. Yhidego og ti andre

På Oslo Nye Teater er «Postkort fra Lillebjørn» blitt en både morsom og melankolsk musikal.

En unggutt med gitar står alene på scenen. I neste øyeblikk er han omgitt av hele ensemblet, noen med instrumenter, andre uten, og de stemmer i med Inni mitt hode, der Lillebjørn forteller at «mitt hode er et hus der mine sanger holder til». Åpningsnummeret er langt fra tilfeldig valgt: Postkort fra Lillebjørn er en musikalsk vandring gjennom verket til en særpreget poet med en dobbel uttrykksform, der tekster og toner smelter sammen til en enhet.
Unggutten med gitar er forestillingens gjennomgangsfigur, og han blir dermed et treffsikkert symbol på den barnlige naiviteten og det ungdommelige umiddelbare og direkte som kjennetegner de mangslungne opplevelsene, for ikke å snakke om de mange ulike stemningene, som utgjør Lillebjørn Nilsens kunstneriske verden.
En liten stund tenker jeg at ja vel, fine viser og morsomt framført, men denne kavalkaden blir kanskje vel så mye konsert som teater? Så skjer det noe, og nesten uten å vite det selv, blir jeg fanget inn i en scenisk virkelighet der en gutt i tenårene svermer for «1000 søte damer», og som 15-åring klarer å få ei jente med på film med 16-års grense, men lider pinlig nederlag når han blir selv nektet adgang i døra.
Så vokser han til, og som man gjorde en gang i tiden drar han på oppdagerferd ut i den store verden. Han og kompisene tar sekken på ryggen og setter seg på toget til Paris, der de drikker vin »hele natta lang på en fortaus-restaurant». Og toget går videre – til Aten og de greske øyer, nordover igjen til Mariekes Amsterdam, til Hamburg, til København med «den gamle sangen om Danmark/den som ender i moll» og til slutt en liten avstikker til selveste The Big Apple, New York.
Men trekkfuglen lengter tilbake til byen sin, Oslo, han «finner veien hjem for å se igjen/Alexander Kiellands plass», og vel tilbake i byen minnes han sin første lange reise hjemmefra, den gangen han endte med å få diplomet «stilleste gutt på sovesal en».
Da har «Postkort fra Lillebjørn» for lengst opphørt å være en teaterkonsert. Den er blitt en ny og annerledes musikal, der et samspilt ensemble og en rekke glitrende soloprestasjoner gjør Lillebjørns viser om til god scenisk underholdning. Vittige og morsomme sketsjer som «Ild og vann i fjerde», «Valle Auto og Bensin», «Se alltid lyst på livet» og «Anna på Gran Canaria», men også nostalgiske og vemodige øyeblikk som «Crescendo i gågata», «Godnatt Oslo» og «Så nære vi var».
Bortsett fra en vellykket avstikker til Setesdal der jeg oppdager den for meg ukjente folkemusikeren Lillebjørn, er det Oslos egen poet som står i sentrum etter pause, det understrekes suggestivt og virkningsfullt av bakteppet som skifter fra idyllisk fjell-landskap med en T-banelogo og et skilt merket Noreg, til en bygård der lysene i vinduene tennes ett etter ett.
Scenografien er effektiv og allsidig, og gir visuelt uttrykk for grunntonen i de ulike numrene. Det samme gjelder kostymene, og på no time skifter skuespillerne fra byklær til bunad og tilbake igjen.
Ensemblet på 16, fire fra Oslo Nye og 12 hentet inn for anledningen, synger, danser og spex’er med smittende humør, stor scenesjarm og et ustoppelig overskudd. Ni av de 12 behersker også med glans et vidt spekter av instrumenter, ikke minst imponerer Espen Leite Skarpengland på trekkspill. Fint er det også at dagens Oslo-mangfold kommer til uttrykk ved at tre av de fire rene sangartistene ikke har vært nordmenn i mange generasjoner.
Til slutt: Det skjer langt fra alltid i norske musikkoppsetninger, men her er balansen mellom det instrumentelle og det vokale mønstergyldig. Tekstene kommer til sin fulle rett, og det er viktig, for ord og toner spiller like stor rolle i Lillebjørn Nilsens melodiske univers. Den dramatiske framføringen er langt fra dikterens egen lavmælte stil, men tolkningen holder, og musikalen Postkort fra Lillebjørn»er blitt festlig og melankolsk, vittig og vemodig teater.

Denne anmeldelse sto i Klassekampen mandag 12.mars