Siste artikler:

Aktualitetsopera

Fra 10. til 18. april i år spilte Théâtre du Châtelet i Paris John Adams’ omstridte opera Nixon in China. Oppsetningen førte blant annet til at det franske ukebladet L’Express i sitt mars/april-nummer viet en grundig artikkel av Bertrand Dermoncourt til problemstillingen «aktualitetsopera» - så vidt vites et forholdsvis lite debattert tema i Norge.

Her hjemme er «aktualitetsoperaen» fremdeles ganske ukjent. Riktignok har vi nylig hatt en vellykket og treffende modernisering av La Bohème signert Stephan Herheim og Hans Werner Henzes El Cimarrón er et revolusjonsdrama, og er skrevet i 1970-årene, men selv om handlingen er basert på en sann historie, foregår den på slutten av 1800-tallet.
Nixon in China
Nixon in China hadde urpremiere på Houston Grand Opera den 22. oktober 1987 i regi av Peter Sellars, med koreografi av Mark Morris. Å lage en opera av Nixons meget omtalte besøk i Kina, var opprinnelig Peter Sellars’ idé. Han kontaktet John Adams i 1985, men Adams, som aldri hadde skrevet en opera, var skeptisk, blant annet fordi han tenkte seg at Sellars ønsket en satire. Men så kom Adams fram til at en slik opera kunne bli en studie i hvordan myter oppstår, og sa ja til å bli med på prosjektet. Alice Goodman påtok seg å skrive librettoen, og de tre kunstnerne startet en dyptgående studie av de seks karakterene – tre amerikanere, Nixon, fru Nixon og Kissinger, og tre kinesere, Mao Tse Tung, Chou En Lai og Chiang Ch’ing - som skulle stå sentralt i operaen. (For flere detaljer, se nederst på siden en henvisning til en grundig Wikipedia-artikkel om verket).
Sammen med Houston Grand Opera, hadde Brooklyn Academy of Music, Netherlands Opera og Washington Opera stått bak bestillingen, og de satte alle opp Nixon in China. Mottakelsen var blandet, ifølge Wikepedia var applausen alt fra høflig til stormende. Europa-premieren fant sted i Amsterdam i juni 1988, og senere samme år ble den satt opp i Tyskland, og på Edinburghs Internasjonale Teaterfestival. I 1991 ble den originale oppsetningen vist i Paris, men så ble det så stille om Nixon in China at mange trodde at interessen for politisk aktualitetsopera bare hadde vært et blaff.
Så ble den satt i London i 2000 og i 2011 på Metropolitan. Mange oppsetninger rundt om i verden har fulgt, men den er hittil ikke blitt spilt i Kina.
Samfunnskritisk operakunst
L’Express siterer Peter Sellars på at «takket være sin flerspråklige og flerkulturelle dimensjon, og den helt spesielle begeistringen den skaper, er operaen den eneste kunstformen som er i stand til å uttrykke samtidshistoriens kaos», men slår samtidig fast at «dette er langt fra alle enige om. «Aktualitetsoperaen» befinner seg i sentrum for en omfattende polemikk. (...)Men en kjensgjerning kommer man ikke se bort fra: triumfen til «Nixon in China» og til amerikanske John Adams har ført til at det har oppstått en ny bølge med musikalske sangbare verk med sterk tilknytning til virkeligheten».
John Adams har selv komponert The Death of Klinghoffer, (1991) om passasjerbåten Achille Lauro som i 1985 ble kapret av fire medlemmer av PLF mens den befant seg mellom Alexandria og Kairo, og Dr. Atomic (2005). Peter Sellars har hatt ansvaret også for disse oppsetningene.
Men John Adams’ tre samfunnsaktuelle operaer er langt fra de eneste. Stewart Wallace har komponert Harvey Milk om dobbeltdrapet av borgermesteren av San Francisco, og hans homofile rådgiver, Harvey Milk. Av Mark-Anthony Turnage bestilte Royal Opera House i 2011 Anna Nicole, som bygger på livet til en amerikansk sex-kjendis som giftet seg med en styrtrik mann som var 60 år eldre enn henne, mens San Francisco Opera ti år etter 11.9.2001 satte opp Christopher Theofanidis Heart of a Soldier, fortellingen om en tidligere Vietnam-kjemper som døde i World Trade Center.
Europeisk skepsis
L’Express understreker at «samtlige av disse nye operaene enten er amerikanske eller engelske. I resten av det «gamle kontinentet» er det liten interesse for «virkelighets»operaene. Komponistene som i dag er mest spilt på tyske og franske scener, som Wolfgang Rihm eller Pascal Dusapin, velger tidløse, ofte mytologiske temaer, som sies å egne seg best for operaformen. Deres musikalske stil, som er mindre lett tilgjengelig enn amerikanernes, driver dem helt naturlig mot mer abstrakte temaer. Vi må legge til at en viss sklerose forhindrer land med gamle operatradisjoner i å prøve ut nye tilnærminger. I en fransk aktualitetsopera, Guru, tar Laurent Petitgirard utgangspunkt i 1978-dramaet i Jonestown i Guyana der 909 mennesker døde i det som ble kalt «revolusjonært selvmord». Dette verket har fremdeles ikke funnet noen scene, til tross for en plateinnspilling og rosende omtaler. Når direktøren for Pariseroperaen, Nicolas Joël, blir spurt om hva han mener om John Adams, er svaret kategorisk: Han kommer aldri til å sette opp noen av verkene hans. For ham er de «cross-over», en slags Broadwaysuppe.»
L’Express legger til at «referansen til virkelige hendelser er naturligvis ingen garanti for kvalitet eller originalitet. Tvert imot stiller de grunnleggende spørsmål: hvordan gjøre menneskene troverdige og naturlige på en operascene? Er ikke TV og film bedre egnet enn operaen til å gjengi en sann historie? (...) Men i de beste aktualitetsoperaene transcenderer scenen virkeligheten... (...) Slik har operaen ved igjen å knytte bånd til den virkelige verden, gjenfunnet sin plass i kulturlivet. Sangerne setter pris på å få roller de kan identifisere seg med, og ved å dikte fram moderne myter har operaen gjenfunnet en ny ungdom».