Kommentar
Våre største institusjonsteatre åpner dørene for nye, yngre stemmer. Det er bra.
En rekke kvelder i september og oktober overlater teatersjef Erik Ulfsby Det Norske Teatrets Scene 2 til regissør Jonas Corell Petersen. Han videreutvikler prosjektet Zoo der han har ansvar for både manus og regi. På Nationaltheatret har teatersjef Hanne Tømta invitert Fredrik Brattbergs Tilbakekomstene til å bli spilt tre ganger på Malersalen, i anledning av at stykket er nominert til årets nasjonale Ibsenpris.
De to oppsetningene har vært spilt tidligere, begge faktisk for omtrent akkurat ett år siden, Zoo på Black Box Teater og Tilbakekomstene under fjorårets Dramatikkfestival, også den gangen i regi av Tyra Tønnessen. Men her opphører likhetene, for mens Fredrik Brattberg har skrevet en på mange måter klassisk teatertekst, virker Jonas Corell Petersen mest av alt interessert i å bruke teksten som påskudd for støyende og utvendige sceniske effekter.
Han gledet og ergret omtrent like mange med sin diplomoppgave, Unge Werthers lidingar, som han satte opp på Det Norske Teatret høsten 2010, og som spilles fremdeles. Våren 2011 regisserte han en ganske ukontroversiell versjon av Horvaths Tro håp og kjærlighet på Trøndelag Teater. Det er tydeligvis ikke veien han vil gå. Han har større tanker om seg selv og sine muligheter. Faktisk så store at han ikke finner det nødvendig å opplyse sitt publikum om at det ikke er han som opprinnelig har hatt ideen til Zoo. I programmet nevnes det overhodet ikke at Zoo er en ganske trofast, om enn fornorsket, gjendiktning av The Zoo Story, debutstykket til amerikanske Edward Albee. Han er mest kjent for Hvem er redd for Virginia Woolf, men det var The Zoo Story som for over 50 år siden ga ham æren av å ha brakt det absurde teatret til USA.
Albee kan kanskje være like glad for å ha blitt forbigått. Han ville neppe ha kjent seg igjen i Corell Petersens ambisiøse, men temmelig uforløste forsøk på å vise to skodespelarar (som prøver) å bryte ut av innhegninga si og reelt møte eit anna menneske gjennom tvunge samvere framfor eit betalande publikum. Denne kvasi-dype og temmelig pretensiøse erklæringen varsler ikke godt, og resultatet er dessverre deretter: En langtrukken, kjedelig, ekstremt selvopptatt forestilling, uttrykk for et elitistisk kunstsyn som finner det totalt likegyldig å kommunisere med andre tilskuere. Forklaringen kunne vært at jeg ikke er på bølgelengde med den fremadstormende scenekunsten, og rett skal være rett: Enkelte lo nærmest hysterisk når Kyrre Hellum saget over huntonittplater for å bygge et hus, eller triumferende løp rundt i underbuksene med en av scenens fire vaskemaskiner som han til slutt kastet fra seg med et brak – for å vise sin forakt over det moderne forbrukersamfunnet? Men også blant de yngre var mange totalt uberørt. Så de ulike reaksjonene skyldes ikke bare generasjonsforskjeller.
Jonas Corell Petersen dramatikerdebut inngir ingen forventninger. Det gjør derimot Fredrik Brattbergs fjerde stykke, Tilbakekomstene, utmerket regissert av Tyra Tønnessen, og godt spilt av Liv Bernhoft Osa, Nils Johnson og den for meg ukjente Eivind Nilsen Salthe. Stykket forteller om et middelaldrende ektepar som savner tenåringssønnen Gustav. Er han død eller har han rett og slett reist hjemmefra? Det er uklart, men hans nærvær er fremdeles avgjørende for alt foreldrene gjør. Så en dag går drømmen i oppfyllelse: Gustav kommer tilbake. Men han forsvinner igjen, og igjen og igjen... samtidig som foreldrene når han er borte, langsomt gjenopptar en normal tilværelse. Faren som har vært sykmeldt et halvt år, begynner å jobbe igjen og blir forfremmet, men for den hjemmeværende moren er det vanskeligere å bli kvitt minnene.
Ibsenprisens jury mener at man etter hvert (aner) konturene av en dysfunksjonell familie som ikke tar realitetene inn over seg. Men Tilbakekomstene åpner for ulike tolkninger. Jeg opplevde ikke familien som dysfunksjonell, for meg ble guttens stadige tilbakekomster et uttrykk for foreldrenes fortvilte forsøk på å komme videre etter å ha mistet familiens viktigste medlem. Det blir spennende å følge Brattberg videre - enten han nå ender med årets Ibsenpris eller ikke!
Denne kommentaren sto i Klassekampen tirsdag 5. september
Din kommentar:
Zoo
Kyrre Hellum
Foto Chris Erlbeck
Tilbakekomstene
Liv Bernhoft Osa og Nils Johnson er Gustavs foreldre