På Nationaltheatret lørdag mottok tyske Heiner Goebbels Den internasjonale Ibsenprisen på 2,5 millioner kroner. Prisen har tidligere gått til britiske Peter Brook, franske Ariane Mnouchkine og vår egen Jon Fosse
Jurymedlem sir Brian McMaster, tidligere leder for teaterfestivalen i Edinburgh, leste opp begrunnelsen der juryen legger vekt på at Goebbels’ «verker sprenger konvensjonelle definisjoner. Han har utforsket og utvidet forholdet mellom teater og musikk, og har dermed utviklet teaterets elementer på en måte som har åpnet for ny innsikt og nye muligheter. På denne måten oppfyller han teatrets grunnleggende oppdrag: å utvide vår opplevelse av oss selv og av verden. Dessuten er han en pioner innen teaterteknologi.»
Gledelig er det at for første gangen siden prisen ble opprettet, har er norsk publikum samtidig fått anledning til å oppleve prisvinneren kunst. Det bør bli en selvfølge. Fredag ble scenekunstinstallasjonen Stifters Dinge, med tittel etter den østerrikske forfatteren Adalbert Stifter, vist i Kanonhallen på Løren, og lørdag ble hans Eraritjaritjaka spilt på Nationaltheatrets Hovedscene.
Stifters Dinge er ifølge Heiner Goebbels «en komposisjon for fem pianoer uten pianister, et skuespill uten skuespillere, en performance uten performance-kunstnere.... et «no-man show». Visuelle elementer i konstant bevegelse er, sammen med klassisk og moderne musikk samt sang fra aboriginer, det bærende elementet i forestillingen: Intrikate og stemningsskapende konstruksjoner stilles opp mot hav, is, regn og bølger – det hele så teknisk briljant og innovativt at det nærmest tar pusten fra tilskueren.
En Stifter-fortelling leses opp mot et maleri av Ruysdael som bakgrunn, og før vi bringes inn i en fragmentert utgave av renessansemaleren Paolo Ucellos kjente jaktbilde, har vi fulgt et intervju med den franske sosialantropologen Claude Lévi-Strauss, som minnes barndommens nysgjerrige livsglede, men som nå er gammel og har mistet troen på at verden fremdeles venter på å bli oppdaget.
Stifters Dinger er et originalt og spennende kunstverk, men likevel mer i slekt med billed- enn med scenekunsten. Eraritjaritjaka, som hos aboriginene betyr «lengselen tilbake til noe som er blitt borte», har undertittelen «Ordenes museum». I tett samspill med den levende-video kunstneren Bruno Deville tar en skuespiller, franske André Wilms, og de fire musikerne i Mondriaans Quartet tilskuerne med på en fascinerende reise i en verden som avdøde Nobelprisvinner Elias Canettis underfundige og skarpsindige betraktninger stadig snur på hodet, samtidig som Heiner Goebbels utfordrer vår oppfatning av illusjon og virkelighet.
Etter en briljant monolog om den allmektige orkesterdirigenten, tar André Wilms på seg hatt og frakk, går ned fra scenen fulgt av en fotograf. Vi ser ham forlate den tomme teaterfoajéen, sette seg i en drosje, kjøre rundt i velkjente Oslogater, og til slutt gå inn i en leilighet etter å ha kjøpt en flaske mineralvann, og sagt «takk» på gebrokkent norsk. På dørmatten ligger dagens Aftenposten, og klokken på kjøkkenet viser - helt korrekt - kvart over sju. Han lager en omelett, ser litt på norsk fjernsyn, vanner blomster.
Han har ikke holdt opp å snakke direkte til oss, og så overbevisende er illusjonen at vi spent venter på at han skal komme samme veien tilbake opp på scenen. Men det mottatte skjer: leiligheten blir plutselig til det firkantede hvite huset som en stund har dannet scenens bakvegg, og André Wilms forblir innestengt i sin egen verden.
I Eraritjaritjaka utvider Heiner Goebbels teaterbegrepet, blant annet fordi han bruker moderne teknologi som et originalt og briljant virkemiddel. Men også som noe mer: Den er en integrert del av det gåtefulle, sterke og litt vemodige budskapet han formidler gjennom tekst og toner. Det gjør ham til en total scenekunstner, og juryen kan derfor ha rett når den i sin begrunnelse konkluderer med at «kraften og betydningen i hans verker vil bare øke, og vil påvirke teateret og teaterfaget i tiårene og generasjonene framover».
Denne kommentaren sto på trykk i Klassekampen mandag 10. september
Din kommentar:
Stifters Dinge
Eraritjaritjaka
André Wilms