Siste artikler:

Kulturlivets stebarn

Showbox-festivalen varte fra mandag til fredag, og viste godt over 15 norske og utenlandske produksjoner beregnet på barn og unge. Men mediene glimret med sitt fravær.

Ikke engang Skolesekken har ført til interesse for scenekunst beregnet på barn og unge.

Hvert år i slutten av november arrangerer Scenekunstbruket, «nasjonal aktør for scenekunst i Den kulturelle skolesekken», festivalen Showbox på Black Box Teater. Der møtes skolesekk–ansvarlige, arrangører og scenekunstnere for å se og diskutere nye barne– og ungdomsoppsetninger innen både teater og dans.

I år ble det vist totalt 17 forskjellige produksjoner i de fire dagene festivalen varte, tre av dem gjestespill fra Storbritannia, Litauen og Sverige. Åpningsforestillingen, «Berlin 1961», et samarbeid mellom Junges Ensemble Stuttgart, og den anerkjente og prisbelønte europeiske gruppen New International Encounters (NIE), der norske Kjeld Moberg er en av de to kunstneriske lederne. «Berlin 1961» er fortellingen om Hanna Schmitts vanskelige ungdomsår, etter at hun 14 år gammel kommer hjem fra ferie til et Berlin som er delt i to.

NIE har også tidligere forent det tragiske med det burleske, men da har klovneriene vært bedre integrert i selve historien enn her. Til tross for at skuespillerne imponerer med sitt presise fysiske spill, og overspill, og til tross for at jeg til tider ble grepet av den vonde livshistorien som ble fortalt, ble den etter mitt syn malplasserte komikken så påtrengende at den ødela min opplevelse av «Berlin 2011». Men rett skal være rett: Et stort publikumsflertall frydet seg.

Festivalen vil presentere det beste av den scenekunsten som lages for barn og unge. Jeg fulgte Showbox i fjor og ble skuffet, spesielt ved tanken på at gjennom Skolesekken skulle flere av disse forholdsvis likegyldige oppsetninger bli barn og ungdoms eneste møte med teater gjennom ett år.
Jevnt over var kvaliteten bedre i år. Teater Jokers mimetolkning «Peer på en pall» som også ble spilt under årets Ibsenfestival, er «en morsom Ibsentolkning med et artig tegneseriespråk som nok har stor appell til yngre tilskuere» (Klassekampen 13/9). «Minnnenes museum» vist på Tullinløkken i vår, tilhører ikke de beste av NIEs produksjoner, men den tar varsomt og forståelsesfullt opp et vanskelig og viktig tema, en ung gutts selvmord.
Jeg har ikke vurdert gjestespillene som neppe vil inngå i den norske skolesekken, og heller ikke de rene danseforestillingene som ligger utenfor min kompetanse, men konsentrert meg om teaterproduksjonene. Skuespillere og dansere imponerer, og det er god kvalitet på scenografi, videoprojeksjoner og lys, delvis også på lyd. Problemet, slik jeg ser det, er manuskriptene: Noen har et utfordrende utgangspunkt men ender enten opp som intetsigende (Flaatenbjørks Uten genser) eller som ganske inkonsekvente (Katmas Bakeriet). Andre er pretensiøse og innholdsløse (Fosse/Aarflots Leve hemmeleg), kjedelige og forutsigbare (Gro Dahles Åh baby!), eller temmelig uspennende (Siljeholm/Christoffersen/Fastings Snik og snok på månen). Kanskje ikke så lurt at dramatiker og regissør i flere tilfelle er en og samme person.
Dessverre var målgruppen bare tilstede i salen under en av de forestillingene jeg så, og det er svært beklagelig, for publikums umiddelbare fysiske reaksjon på det som utspiller seg på scenen er en viktig pekepinn. Ungdomsskole–elevene som blogger om oppsetningene på oppdrag fra scenekunstbruket, ble for eksempel begeistret for Uten genser, som langt fra begeistret Showbox–deltakerne. Deres begeistring gjør den likevel ikke til kunstnerisk godt teater.
Men det virkelig skuffende ved Showbox er medienes likegyldighet. Institusjonenes tilbud til barn og ungdom blir vanligvis anmeldt, om enn mer mangelfullt enn oppsetninger for voksne. Gjennom Skolesekken sendes det årlig ut minst hundre scenekunstproduksjoner. De blir sett av rundt en halv million skoleelever, men er totalt ukjente for allmennheten, fordi de bare spilles på gymsaler i skoletiden. De fleste hovedstader har iallfall ett barneteater. Ikke Oslo.
Showbox ga mediene en enestående anledning til å vurdere noen av disse oppsetningene. De grep den ikke. Klassekampen var den eneste avisen som fulgte festivalen.

Denne kommentaren sto i Klassekampen torsdag 6. desember