Siste artikler:

Tøft teaterår år i vente!

Kommentar

Teatersjefene på våre institusjonsteatre har ingen grunn til å se fram mot året som kommer.Mye tyder på at de går tøffe tider i møte.

Norske teatersjefer har ingen grunn til å se fram til 2013. Mye tyder på at vi ved valget til høsten får en ny regjering, og den vil neppe følge opp det rødgrønne Kulturløftet som førte til at mens staten i 2006 bevilget 942 millioner til scenekunst, er summen for 2013 steget til nesten det dobbelte, 1,872 milliarder.
Imens diskuteres teaterpolitikken som aldri før: I en brannfakkel fra tankesmien Civita foreslår Kristian Meisingset og flere å snu opp ned på hele vår statlige scenekunstpolitikk, og erstatte institusjonsteatrene med prosjektteatre.
En slik omkalfatring vil ikke kunne skje med det første, men allerede i dag henger Oslo Nye Teaters fremtid i en tynn tråd. Og ivrige debattanter går hardt ut mot institusjonsteatrenes repertoarpolitikk. Med andre ord: Teatersjefene på de store institusjonene har et tøft år i vente. De vil trenge oppsetninger som både har publikumsappell og er kunstnerisk innovative.
I lys av dette er det interessant å vurdere teateråret 2012.
To av våre regionteatre har flyttet til nye lokaler. I Kristiansand holder Agder Teater nå til i det storslåtte Kilden, og inngår der i en større enhet sammen med Opera Sør og Kristiansand Symfoniorkester. Hittil har Agder Teater i sitt nye hus ikke imponert, og repertoaret våren 2013 kan tyde på at det ennå er et stykke igjen før samarbeidet mellom opera, symfonimusikk og teater gir spennende kunstneriske resultater.
Teatret Vårt er sammen med Molde bibliotek og Molde Jazzfestival blitt en del av kulturhuset Plassen. Heldigvis ser det ut til at teatrets nye sjef, Thomas Bjørnager, er mer opptatt av å utvikle teatrets profil enn av å inngå i en større enhet. Han satset for eksempel sterkt og ukonvensjonelt da han åpnet høstsesongen med en urpremiere, Til Kongo, der den unge dramatikeren Kristian Lykkeslet Strømskag med utgangspunkt i Joseph Conrads Heart of darkness rettet søkelyset mot den dramatiske historien til Tjostolv Moland og Joshua French.
Ellers har teatersjefene satset lite på nye norske dramatikere, og heller ikke presentert mange nye utenlandske. Til gjengjeld har vi fått fire Brecht–oppsetninger, mens både Riksteatret, Nationaltheatret og Det Norske Teatret behørig har markert hundreåret for Strindbergs død.
Nationaltheatret startet høstsesongen med Ibsenfestivalen, den 13. i rekken, og åpningsforestillingen, En folkefiende, var en norsk variant av et prosjekt det tysk/sveitsiske kompaniet Rimini Protokoll har gjennomført tidligere i flere europeiske byer. Ingen profesjonelle skuespillere på scenen, men hundre Oslo–borgere, av Rimini Protokoll definert som «eksperter», som tok stilling til en rekke aktuelle politiske spørsmålsstillinger. Annerledes teater, til og med annerledes dokumentar–teater.
Nationaltheatret satte opp Vildanden, en ukonvensjonell men altfor langdryg fantasi signert svenske Anders Paulin, og Peer Gynt i regi av Oskaras Korsunovas, en av høstens beste oppsetninger. Bortsett fra en artig australsk aktualisering av den samme Vildanden,og Ibsenprisvinner Heiner Goebbels Eraritjaritjaka, var festivalen temmelig likegyldig.
Aldri et teaterår uten kunstneriske høydepunkter. Fra 2012 vil jeg nevne Kafkas Forvandlingen på Nationaltheatret, Sorgen kler Elektra på Det Norske, Scener fra et ekteskap på Oslo Nye, Misantropen på Rogaland Teater, og på Black Box De Utvalgtes De utvalgte. Lite spennende nytt for de yngre aldersgruppene, men i det store og hele har teatersjefene tilbudt gjennomførte produksjoner på et solid profesjonelt nivå, enkelte kommersielle med stor publikumsappell som Evita på Det Norske Teatret.
Men dessverre har teateråret 2012 verken vært særlig originalt eller innovativt. På pluss–siden: teatersjef Erik Ulfsbys satsing på DNTs Scene 3, der forestillingene spilles i repertoar, uten ytre hjelpemidler, og konsekvent bygger på tekst, regi og skuespillertolkninger, unge Sigrid Strøm Reibos oppfinnsomme, men teksttro regiløsninger, og etableringen av det frie, uavhengige og utfordrende Andre Teatret. Og sist, men gledeligst av alt: De mange forestillingene som dukker opp på utradisjonelle spillesteder, og viser at også i vår høyteknologiske tid velger mange som har noe de vil ha sagt scenespråket som uttrykksmiddel.