Siste artikler:

Årets forestilling 2013

Årets Heddajury har ikke funnet en eneste klassisk institusjonsteateroppsetning verdig til å bli nominert som Årets forestilling. Er årsaken et dramatisk kvalitetsfall på institusjonsteatrene? Eller kan det tenkes en annen forklaring?

Fram til i år har ulike juryer lagt vekt på å framheve bredden i norsk scenekunst når de har valgt kandidater til Heddsprisen Årets Forestilling. Det er blitt nominert både sterke, men publikumsvennlige institusjonsoppsetninger som Abrahams barn (Det Norske Teatret) og Fanny og Alexander (Nationaltheatret), og sterke, noe mer krevende forestillinger som Faderen (National, Torshov) og Sorga kler Elektra (Det Norske, Scene 2). Men også mer ukonvensjonelle og «vanskelige» produksjoner fra det frie feltet som Vinge/Müllers Vildanden, og Verk produksjoners Det eviga leende. Den fikk for øvrig prisen i 2011, og det var første gangen en oppsetning skapt av et ikke-institusjonelt kompani ble Årets Forestilling.
Formuleringene «kvalitet og egenart/originalitet» er i år føyet til «aktualitet, format, kontekst/begivenhet» som de kriterier juryen skal forholde seg til. Det er kanskje oe av forklaringen på at samtlige nominerte er det man kan kalle innovative. Tre av dem er skapt av frie grupper. Det er De utvalgte av De utvalgte, Ship O'Hoi av Pia Marie Roll, Terje Nordby og Hooman Sharifi, og Stalker, Verk Produksjoners sceniske parafrase over Tarkovskijs kultfilm fra 1979.
Kill them all! – et sørgespill er skrevet og regissert av Tore Vagn Lid. Det var en Nationaltheater-produksjon, men det er som kunstnerisk leder for sitt eget teater, Transiteatret, at Tore Vagn Lid har skapt seg et navn.
Villanden var også en Nationaltheater-oppsetning, men en meget ukonvensjonell sådan. Den svenske regissøren Anders Paulin brøt her over tvert med Ibsen, og spritet opp originalteksten med en Kafka-novelle, et middelalderdikt av Marie de France, tonesatt av The Marble Fauns, og utdrag fra filmene Matrix og Escape to New York. Kort sagt, en særdeles «nyskapende» Ibsen-tolkning!
Det er et interessant signal fra årets jury at fire av de fem kunstnerne som står bak de nominerte produksjonene, tilhører det såkalte «frie feltet», og at ingen tradisjonell institusjonsoppsetning er funnet verdig en nominasjon. Skal vi tro årets jurymedlemmer, er det altså innenfor det frie feltet, og ikke på institusjonsteatrene, at det i dag skapes aktuelle og originale kvalitetsforestillinger.
Som kritiker kan jeg vanskelig skjønne at et dramatisk kvalitetsfall kjennetegner institusjonsteatrene i sesongen 2012/2013. De har kanskje ikke tilbudt de skjellsettende magiske opplevelsene, men hadde juryen villet, kunne den uten problemer ha funnet nominasjonsverdige kandidater: For eksempel kan såvel Det Norskes maratonoppsetning av Bibelen som Nationals Onkel Vanja sies å oppfylle kriteriet om «aktualitet, format/kontekst, begivenhet og originalitet».
Én forklaring på institusjonsfraværet kan naturligvis være en ny jurysammensetning. Fem av fjorårets sju medlemmer gikk ut av juryen i 2012, og ble erstattet av fem nye. At opplevelsen av hva som er godt og hva som er dårlig, er meget subjektiv, vet jeg alt om etter selv å ha sittet i mange år i Heddajuryen. Jeg kan ikke huske å ha opplevd at samtlige jurymedlemmer er blitt like betatt av en og samme oppsetning. Og hvis det er noe som må respekteres, er det nettopp den personlige opplevelsen. Samtidig utsier dette også noe meget viktig om premiering av kunst: Det finnes ingen eksakte kriterier for hva som er kunst i særklasse. Det er forholdsvis lett å bli enige om hva som er uprofesjonelt og dårlig håndverk, men hva som holder et meget høyt nivå er vanskeligere å avgjøre.
Det er derfor ingen grunn til å bli forbauset dersom neste års jury kommer til en annen vektlegging enn årets. Når det er sagt, mener jeg at juryen på ett punkt har handlet i strid med Heddaprisens regler. Selv om det ikke står skrevet i kriteriene, har de vekslende juryene helt siden prisen ble opprettet i 1998, unngått å gi prisen to ganger til samme kunstner. I år har Verk Produksjoner for annen gang på to år mottatt prisen for Årets forestilling, første gangen var i 2011. Slik jeg ser det, har juryen her vært særdeles lite «nyskapende» og gjort det alt for lett for seg!