Utfordrende gjestespill

Nationaltheatret, Amfiscenen
Miranda
Gjestespill fra Oskaras Koršunovas Teater, Vilnius
Konsept, manus og regi: Oskaras Koršunovas
Med Povilas Budrys og Airida Gintautaite

Oscaras Koršunovas gjestet nylig Nationaltheatret med Miranda, en fri gjendiktning av Shakespeares Stormen.  Oppsetningen stiller interessante spørsmål omkring gjestespillformen. 

Teatersjef Hanne Tømta nedla Samtidsfestivalen som var blitt etablert av hennes forgjenger, Eirik Stubø. I samarbeid med Sven-Åge Birkeland, leder for BIT-Teatergarasjen i Bergen, startet hun i stedet ICON, International Contemporary Stage Program, som har som mål å «presentere det ypperste og mest nyskapende av samtidsorientert scenekunst fra hele verden», en innovativ scenekunst som Black Box Teater, Teaterhuset Avant Garden og BIT-Teatergarasjen «har vært døråpnere for i norsk sammenheng».
Tre ICON-produksjoner har gjestet Nationaltheatret i vår, og den siste var Miranda, skrevet og regissert av litauiske Oskaras Koršunovas, et av de store navnene i europeisk teater i dag. Han leder sitt eget teater i Vilnius, men setter også opp i andre land. Han har gjestet Norge flere ganger, og fikk i år Heddaprisen for beste regi for sin treffsikre og originale Peer Gynt.
Miranda ble bare spilt to ganger på Nationaltheatrets Amfiscene, og kanskje fordi den ble sett av forholdsvis få, fikk den ingen medieomtale. Men oppsetningen stiller interessante spørsmål omkring selve gjestespillformen: I hvor stor grad er gjenkjennelsen av den verden som skildres på scenen en forutsetning for tilskuerens forståelse og opplevelse? Og kan teksting i enkelte tilfelle komme til kort når det gjelder selve tekstformidlingen?
«Med et friskt blikk har Koršunovas plukket Shakespeares Stormen fra hverandre og vevet fortellingen sammen på nytt,» skriver Nationaltheatret i sin presentasjon av forestillingen.

Her utspiller handlingen seg i en liten overmøblert stue med et stort gammeldags radiokabinett og overfylte bokhyller. En gammel mann stavrer rundt mens en kvinne ligger og sover i en lenestol. Når hun våkner viser det seg at hun er sterkt handikappet, og verken kan snakke eller gå. Den gamle mannen ―faren hennes? ― tar seg omsorgsfullt av henne. Hun stritter imot, men roer seg når han begynner å lese Shakespeares Stormen høyt for henne. Snart spiller han alle rollene i teksten: trollmannen Prospero, uhyret Caliban, og med er skjerf over hodet som skjuler at han er skallet, til og med unge prins Ferdinand. Litt etter litt våkner kvinnen opp av dvalen, brått blir hun den viltre og egenrådige ånden Ariel, og så Miranda som forelsker seg lidenskapelig i prins Ferdinand. I sluttscenen er hun Svanesjøens primaballerina. Men er det virkelig henne ― eller er hun bare et drømmebilde den gamle ser for seg i dødsøyeblikket?.
«Klassikere skal spilles for samtiden», mener Koršunovas, og det må bety at han har lagt inn en samtidsdimensjon i Miranda. Den opplevde ikke jeg. Jeg skjønte ikke hva Koršunovas egentlig ville.
Et googlesøk sendte meg til regissørens eget teaters hjemmeside. Der oppdaget jeg at for litauiske tilskuere utspiller handlingen seg den gangen Litauen var underlagt Sovjetsamveldet. Den gamle mannen er en opposisjonell som enten sitter overvåket i husarrest, eller er landsforvist til et øde strøk i Sovjet, i begge tilfellene med bøker som viktigste trøst, slik de også er det for Stormens Prospero. Miranda er «en filosofisk skisse om en sovjetisk opposisjonell, og om alle mennesker som setter seg opp mot en kontrollerende regjering», skriver for eksempel Alena Karas. De som er interessert i å lese litauiske tolkninger, kan gå inn på http://www.okt.lt/en/play-articles/?play=824.
Dermed falt mange brikker på plass, og hadde jeg sett Miranda etter å ha lest meg opp på forestillingen, hadde jeg nok opplevd noe mer. Men ett viktig problem gjenstår: Teksten. Selv om skuespillerne bruker et sterkt, til tider voldsomt kroppsspråk og en meddelsom mimikk, er selve teksten det bærende elementet, og en til tider ganske mangelfull engelsk skjermgjengivelse av utdrag fra så vel Stormen som Hamlet, Kong Lear og Macbeth gjorde det anstrengende og vanskelig å følge med i det som ble sagt, og ikke minst i hvem som sa det ― Prospero, Caliban, Gonzalo, Trinculo eller Antonio? Slik glapp et viktig element i Miranda. Resultatet er at mens litauiske og polske kommentatorer fryder seg over stor scenekunst, har jeg opplevd en litt slitsom teatralsk oppsetning, båret opp av to fabelaktige skuespillerprestasjoner, men ganske umulig å forholde seg til.

Publisert: 25.06.13 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

IdaLou Larsen	26.06.13 12:58
Jeg hadde problemer med hyllesten til historiefortellingens magi. Betydde den tragiske slutten ikke heller at det kanskje er livsfarlig å leve seg så til de grader inn i oppdiktede verdener at man mister kontakten med den hverdagslige virkeligheten, og da er den ikke en hyllest, men en advarsel! Du sier at "sannsynligvis forgår hun også når han gjør det". Ja kanskje, dersom hun overhodet har eksistert....! " She is most often regarded as a naïve princess, though she has been created by Prospero, she is Prospero’s soul. Eventually, in deportation to desert islands creators still used to raise their Mirandas." skriver Koršunovas på hjemmesiden til teatret!
Lillian Bikset	25.06.13 14:10
Jeg burde ha sagt at det er en hyllest til farskjærligheten, og en problematisering av fantasiens kraft/historiefortellingens magi. Det ligger et element av hyllest til fantasien der også - forestillingen er en klar demonstrasjon av hvor mektig fantasi og fantasiflukt er eller kan være (også gjennom alkoholen, rusen, som jo "hjelper" samtidsfaren inn i fantasien), det er den som gjør de enkelte dagene levelige/utholdelige for nåtids-Prospero og hans datter, men samtidig ligger der jo en klar advarsel om at denne flukten ikke løser noenting på lang sikt. Det som er den grunnleggende bekymringen - hva som skal skje med den isolerte samtids-Miranda når den isolerte samtids-Prospero er borte og ikke kan ta seg av henne - får vi jo ikke noe svar på. Magien hjalp Shakespeares Prospero og Miranda, men magien kan ikke hjelpe dem. Sannsynligvis forgår hun også, når han gjør det.
Lillian Bikset	25.06.13 12:16
Jeg opplevde den mest som en hyllest til farskjærligheten (som jo også er en sentral dimensjon i Shakespeares Stormen) - og dernest som en hyllest til fantasiens kraft (eller til historiefortellingens magi, om du vil). Både Prospero og den navnløse mannen i Miranda tar sine valg ut fra det de tror døtrene vil. Prospero vil sikre Miranda en framtid, det ligger bak alle hans intriger. Samtidsmannen har nok i seg en frykt for datterens framtid uten ham, og i det blir fantasiflukten i øyeblikket enda mer oppslukende, enda mer av en flukt. Han kan ikke sikre henne for framtiden, men han kan gi henne en glede NÅ. Og den gleden ligger i å gi henne en framføring av Shakespeares tekst. Etter hvert blir han selv også mer oppslukt av denne. Om hun som Ariel og Miranda er fantasifigurer i ham, eller om hennes bevegelsessekvenser viser minner fra en tid før hun ble så handikappet som hun er vet jeg ikke, men jeg tolket dette som hans fantasibilder, kanskje og kanskje ikke overlappende med hennes... Ikke vanskelig tilgjengelig i det hele tatt, altså. Men dine tanker rundt den får meg til å undres om jeg kanskje leste den "for enkelt"?