I vår likestilte tid vil ikke feminister flest vedkjenne at mannssamfunnet har beholdt definisjonsmakten. Linn Stalsberg er unntaket som bekrefter regelen.
Morgenbladet trykte denne artikkelen 25, juli. Jeg hadde ikke ventet så veldig mange kommentarer, men trodde nok at noen av dagens ivrige feminister ville ta utfordringen. Det har ikke skjedd. Ikke ett eneste innlegg. Jeg skjønner at jeg, som feminist fra 1970-årene, definitivt er utgått på dato.
Det er gledelig at det i jubileumsåret for norske kvinners stemmerett er utkommet to bøker som på hver sin måte søker tilbake til 1970-tallets feministiske ideologi: Er jeg fri nå? av Linn Stalsberg (Aschehoug Forlag) og Da det personlige ble politisk, redigert av Hilde Danielsen, (Scandinavian Academic Press).
Utgangspunktet for Da det personlige ble politisk er et forskningsprosjekt med samme tittel, og i forordet skriver redaktøren at bidragsyterne «gjennom fem kapitler vil «»gi innsikt i hvilken mening (den norske kvinne-og mannsbevegelsen på 1970-tallet) ga for dem som tok del i den, hvorfor de engasjerte seg, hvilke krav de fremmet og hvordan de gjorde det». Boka er meget leseverdig, bortsett fra Ingrid Birce Müftüoglus' temmelig uklare artikkel om den hjemlige estetikkens frigjørende betydning for 1970-årenes feminister.
Det er interessant å se hvordan forskere i dag ser på 1970-årenes kvinnebevegelse, spesielt fordi jeg i så liten grad kjenner meg igjen i forfatternes gjennomførte og faktabaserte skildring av et tiår som jeg faktisk har førstehånds kjennskap til. Jeg synes for eksempel at Hilde Danielsen undervurderer betydningen av den grunnleggende forskjellen mellom «likestilling» og «frigjøring», men spesielt forbauset ble jeg over mine reaksjoner på Synnøve Skarsbø Lindtners grundige og veldokumenterte artikkel om Sirene, «Over disk som varmt hvetebrød ― Sirene og den norske populærfeminismen». Den bygger på avhandlingen hun skriver om bladet, og er derfor ekstra interessant for en som var ansatt i «tidssignalet» i nærmere ti år.
Lindtners skildring av Sirenes utvikling fra 1973 til 1983, da nedgangen i abonnement og løssalg førte til at forretningsfører Gerd Korbøl og jeg så oss nødt til å legge ned bladet, er utvilsomt interessant og lærerik. Tretti års avstand gjør det mulig for henne å ha en annen oversikt over medvirkende faktorer i tiden, faktorer som vi den gangen ikke hadde muligheter til å fange opp. Det spørs likevel om vi, som opplevde utviklingen fra dag til dag, vil tillegge disse faktorene den samme betydningen som hun gjør. Vår umiddelbare opplevelse av forholdene vil kanskje, og faktisk med en viss rett, stille seg i veien. Et interessant teoretisk spørsmål for historikere!
Men langt viktigere enn den forskningsbaserte boka om 1970-årenes kvinne(og manns)kamp, er Linn Stalsbergs Er jeg fri nå? der forfatteren spør om «tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere» bare skal «avskrives som klaging» eller om det er «grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historien om de travle dagene».
Hun ser positive sider ved dagens «statsfeminisme», som at vi har fått gode sosiale ordninger (foreldrepermisjon for både kvinner og menn f.eks.). Til gjengjeld er hun med rette skeptisk til at barn fra de er ett år, dvs. før de har utviklet sosial kompetanse, skal oppholde seg i barnehage fra ni til fire, hvilket jo egentlig betyr heldagsjobb både for barn og foreldre.
Stalsberg undrer seg over at en nærmest kjønnsnøytral ideologi fullt ut har erstattet 1970-årenes idealistiske drøm om et annerledes samfunn. Jeg nikker gjenkjennende til spørsmålene hun stiller: Vi feminister den gangen håpet og trodde at vår frigjøringskamp ville gi de positive, hittil underkjente, kvinnelige verdier samme offentlige status som de mannlige. Vi så for oss at et nytt og bedre samfunn ville oppstå gjennom den vellykte spenningen mellom de to kjønns verdier. Derfor jublet vi når kvinner erobret mannsbastioner: Endelig skulle våre verdier komme til uttrykk. Desto større ble skuffelsen da de samme kvinnene, tilsynelatende uten betenkninger, tilpasset seg mannssamfunnets regler og krav. Definisjonsmakten lå hos mannen.
Drømmen om at kvinneverdiene skulle føre til en ny og bedre verden var naturligvis en naiv utopi, som så mange andre i 1970-årene. Men av den grunn trenger ikke de samme verdiene kastes på skraphaugen. Tvert imot viser Er jeg fri nå? at den manglende anerkjennelsen av disse verdiene skaper alvorlige problemer for mange kvinner, menn og barn i dagens likestilte samfunn.
Stalsbergs bok er en reflektert, veldokumentert og provoserende analyse av de uheldige konsekvensene av en likestillingspolitikk som nærmest av prinsipp avviser at det finnes forskjeller mellom kjønnene. Er jeg fri nå? er den viktigste kvinnefrigjøringsboka på mange, mange år ― en brannfakkel som man skulle tro ville få dagens feminister til å ta sentrale samfunnsspørsmål opp til debatt.
Men nå er det gått en måned siden boka kom ut, og langt fra å skape debatt, er den blitt ganske kjølig mottatt, f.eks. i Klassekampen, feministavisen par excellence.
De manglende reaksjonene styrker meg i troen på at mannssamfunnet har beholdt definisjonsmakten. Som gammelfeminist fra 1970-årene opplever jeg til min forundring at unge kvinner i dag tror på myten om at 70-tallsfeministene «var mannshatende, usminkede sinte damer som mest av alt ville knuse kjernefamilien i vill forakt for husmødre og kjøkkenbenken». (Er jeg fri nå?)
Uten motforestillinger har dagens kvinner, også feministene, godtatt den løgnaktige dommen som datidens reaksjonære menn utsa om oss kvinneforkjempere. Vår kamp for likeverd er blitt forvandlet til en parodisk feminisme som ingen i dag ønsker å assosieres med. Det er derfor uaktuelt å vende tilbake til 70-årenes frigjøringsideal, i stedet er det absolutt likestilling det skal kjempes for: Med utrolig entusiasme går dagens feminister går inn for kvinnelig verneplikt! Men åpent å drøfte om dagens likestilling er på avveier, betraktes rett og slett som reaksjonært.
Din kommentar: