«Etter åtte år med rødgrønn pengesprøyte har norsk kultur mye å vinne på en mer spisset liberal politikk», skriver kultur-, debatt- og forskningsredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten to dager etter valget. Går hans ønsker i oppfyllelse, går norsk kunst― og kulturliv tøffe tider i møte.
Selv om dagens aviser ikke lenger har partibindinger, og pretenderer å være objektive, er det ingen tvil om at Aftenposten har beholdt sin Høyre-tilhørighet: Det har valgkampdekningen vært et godt bevis på.
Derfor ikke så rart at avisen i dag slår stort opp et intervju med kulturredaktøren i det konservative tidsskriftet Minerva, Anna Katharina Fonn Matre. Naturligvis fremmer intervjuet blåe standpunkter, men det er likevel positivt at avisen nå like etter valget retter søkelyset mot de borgerliges kulturpolitikk.
Men det er foruroligende at kulturredaktør Knut Olav Åmås i en kommentar til intervjuet er glad for at de neste fire års kulturpolitikk skal få «en ny ideologi og en ny retning», og lister opp en del punkter der han tror den nye regjeringen vil «legge stor vekt på å kompensere for Kulturløftets svakeste sider».
Han mener at den rødgrønne politikken, som han for øvrig selvmotsigende definerer som «genial», blant annet har ført til at den nasjonale kulturarven «forvitrer», og at kommunale kulturskoler, bibliotek, kor, korps og frivillig amatørkultur er blitt forsømt. Aftenpostens nyvakte interesse for amatørkultur er verd å merke seg!
Mer tvilsomt er det at Åmås mener det vil være et framskritt om «flere kan leve av sin kunst. Kulturliv kan også være en næring». Det må bety at dagens støtteordninger skal innskrenkes, og at kunstnere må velge å skape kunst det er marked for. Allerede med dagens ordninger har mange kunstnere problemer med å få endene til å møtes ― håper Åmås med dette å blåse nytt liv i den gamle myten om den sultende kunstneren?
Han går også inn for «systematisk å evaluere kvaliteten på det som kommer fra institusjonene» ― en tanke Enger-utvalget allerede lanserte i sin utredning, og som skremte meg allerede den gangen.
I 99 prosent av tillfellene holder «det som kommer fra institusjonene» et høyt profesjonelt nivå. Evalueringen må derfor gå på den kunstneriske kvaliteten.
Men hvordan skal kriteriene på kvalitet utformes, og av hvem? Ja, hvem mener Åmås bør bli våre nye «smaksdommere»? Skal oppgaven betros kritikerne? De er ofte så innbyrdes uenige at de neppe vil kunne enes om hva som er god og dårlig kvalitet ― bare tenk på de høyst divergerende oppfatningene av Le grand macabre på Den Norske Opera eller Vinge/Müllers Vildanden.
All erfaring sier at departementale byråkrater neppe innehar de nødvendige kvalifikasjoner. Så skal en borgelig regjering gjennomføre sin kulturpolitikk, er det derfor nærliggende å tro at det blir regjeringens meningsfeller som skal påta seg oppgaven å kvalitetsvurdere kunstinstitusjonene, og det er vanskelig å tenke seg at de vil legge andre kriterier enn de rent markedsmessige til grunn.
Dermed er det høyst sannsynlig at denne typen kvalitetsevalueringer vil gi størst uttelling til trygge og risikofrie prosjekter. Det er nemlig typisk at de innovative og dristige satsingene ikke alltid holder toppkvalitet ― de er likevel uerstattelige når det gjelder å fornye kunsten, og skape debatt og engasjement.
Åmås sier ikke noe om hvilke konsekvenser disse kvalitetsevalueringene skal få for institusjonene, men et sannsynlig resultat av en negativ vurdering vil nok være kraftig nedskjæring av den evaluerte institusjonens statsstøtte. Resultatet av en slik politikk kan bety at det blir definitivt slutt på alle utradisjonelle tilbud som jo institusjonene aldri kan vite om de vil lykkes med eller ikke.
Deretter vil Åmås «stimulere et større mangfold av finansieringskilder [og] innføre en gaveforsterkningsordning også for kunst og kultur». Ingenting å si på det, all den tid det ikke skal føre til en svakere offentlig innsats. Men det er det vel nettopp det Åmås mener bør bli resultatet. Med andre ord: Får Aftenpostens kulturredaktør det som han vil, går norsk kunst- og kulturliv tunge tider i møte.
Din kommentar:
Knut Olav Åmås
kultur-, debatt- og forskningsredaktør i Aftenposten
Foto Signe Dons