Siste artikler:

Et problematisk forhold

Finn Iunker presenterte forleden sitt samarbeid med både frie grupper og institusjonteatre. Foredraget kastet nytt lys over hans problematiske forhold til Nationaltheatret.

Hvordan skal de frie gruppene ivareta dramatikernes opphavsrettigheter? Litt etter litt begynner nemlig det ikke–institusjonelle teatret å interessere seg for nålevende dramatikere: For eksempel har Verk Produksjoner satt opp de tre mest sentrale stykkene til Finn Iunker, Ferske Scener i Tromsø har spilt både Jon Fosse og Tale Næss, og De Utvalgte skal gi seg i kast med av Dei døde hundane av Jon Fosse. En detaljert normalkontrakt regulerer forholdet mellom dramatikerne og institusjonsteatrene, men det eksisterer i dag ingen tilsvarende avtale med de frie gruppene. Danse-og teatersentrum og Scenekunstbruket arbeider med saken, og håper å komme ikke til en anbefalt kontrakt om ikke så lenge.

Brukbare differensierte avtaler
I mellomtiden bestemte dramatiker Finn Iunker seg for å snakke om sine erfaringer på området. Det lot ikke til at mange dramatikere opplevde kontakten med frie grupper som særlig aktuell: De var bare fem-seks som hadde funnet veien til Black Box Teater, men Dramatikerforbundets leder, Gunnar Germundson, var tilstede og kom med opplysende og aktuelle kommentarer.

Også for en journalist uten personlig interesse av problemstillingen, var det interessant å høre Finn Iunker fortelle om sine erfaringer, ikke bare med Verk Produksjoner som har satt opp tre av hans stykker, men med norske og utenlandske teatre og grupper generelt. Den statlige støtten frie grupper får til å realisere sine prosjekter gjør det helt umulig for dem å følge standardkontrakten der teatret betaler nærmere 250 000 kroner for retten til å sette opp en tekst for første gang. Men via en rekke ulike avtaler inngått i inn- og utland viste Finn Iunker at det likevel er fullt mulig å inngå fornuftige og tilfredsstillende overenskomster, selv om en frigruppe-oppsetning naturligvis ikke vil kunne gi like stor økonomisk uttelling som en institusjonsteaterproduksjon.

Et kraftig angrep
Hans foredrag kastet imidlertid også lys over bakgrunnen for hans krasse angrep på Nationaltheatrets dramaturg Hege Randi Tørressen på seminaret «Er dramatikken vanskeligere enn andre litterære sjangere?» som Norsk Shakespeare-tidsskrift arrangerte i Litteraturhuset tidligere i høst. Her tok Iunker utgangspunkt i en forholdsvis intetsigende artikkel av Tørressen i tidsskriftet, «Ny norsk dramatikk på Nationaltheatret». Der stiller hun spørsmålet «hva er så et godt drama”, og gir følgende svar: «Det er det dessverre umulig å svare på». En urovekkende påstand fra en dramaturg som spiller en sentral rolle i teatrets vurdering av nye manuskripter. Hvis teatrets øvrige dramaturger føler seg like usikre, kan det forklare at det er blitt oppført så få nye norske stykker på Nationaltheatret i de senere år.

På Litteraturhusets dramatikkseminar gikk altså Finn Iunker hardt ut mot mot dramaturg Tørressen. Det ble en fornøyelig seanse, der en meget godt forberedt Iunker hensynsløst tok teatrets egne komiske virkemidler i bruk, og viste at han behersket dem til fulle – enten han klatret opp på en stol eller demonstrerte sine uvanlige kunnskaper ved bokstavelig talt å strø om seg med klassiske sitater. Han stilte riktignok de andre paneldeltakerne i en litt vrien situasjon, og forvirret Therese Bjørneboe som ledet møtet. Men takket være hans uvanlige utspill ble det som ellers nok ville vært en normal, høvisk, forholdsvis forutsigbar, og litt kjedelig utveksling av vedtatte sannheter, forvandlet til en hemningsløs, vilter, vittig happening – teater i ordets rette mening.

Fra Iunker til Lunker
Men det var først etter Iunkers foredrag på Black Box Teater forleden at årsakene til hans bitterhet overfor Nationaltheatret ble åpenbare: Han er tydeligvis blitt temmelig skjødesløst behandlet. Typisk nok er det er det omtrent umulig å finne ham i Nationaltheatrets for øvrig enestående oversikt over alle som har vært kunstnerisk tilknyttet teatret. Navnet hans er nemlig feilstavet: Oversetteren av Franz Xaver Kroetz’ Ønskekonsert som Goksøyr/Martens satte opp på Amfiscenen våren 2008, er ikke lenger Finn Iunker, men Finn Lunker! Det hører med til historien at han ikke engang fikk det vedtatte oversetterhonoraret for oppgaven: Fordi han tidligere hadde oversatt teksten for bladet Vagant, ble han avspist med halve honoraret, til tross for at denne regelen bare gjelder tidligere sceneoversettelser. Hadde det dreid seg om en betydelig sum, kunne man i det minste forstått teatret forsøk på å lure seg unna. Men med dagens satser utgjorde det halve honoraret under 2000 kroner…

I 2005 ga Norsk kulturråd støtte til to produksjoner av Finn Iunkers Ifigeneia: den ene i regi av Verk produksjoner, den andre i regi av Morten Cranner som, slik han nettopp hadde gjort med sin radioteaterversjon av Jon Fosses Melancholia, nå skulle overføre ifigeneia til en av Nationaltheatrets små scener. Endelig skulle Iunker få prøve seg på et norsk institusjonsteater. Vi var flere som hadde ventet det skulle skje da Eirik Stubø et par år tidligere organiserte en lesning av Play Alter Native på Black Box Teater med Nationals egne skuespillere. Den gangen ble det med det. Bedre gikk det ikke denne gangen. Verks oppsetning hadde premiere i februar 2007, Nationaltheatrets har ingen hørt noe mer om, til tross for at finansieringen altså var på plass.

Ikke så rart
Kanskje ikke så rart om Finn Iunker begynner å få et noe anstrengt forhold til Nationaltheatret. Så veldig beroligende kan det heller ikke ha vært å lese Hege Randi Tørressens snusfornuftige konklusjon på artikkelen «Ny norsk dramatikk på Nationaltheatret»: «Til tross for alle mulighetene vi har i dag når det gjelder dramaets form og innhold, er det svært vanskelig å skrive et godt stykke. Det er også svært mange omstendigheter som skal klaffe for at et nytt drama skal bli satt opp på Nationaltheatret. Men for å få frem stykker som er gode nok til å klare å slå igjennom, er det viktig at det blir lagt til rette for at det blir skrevet nye, norske drama (min utheving.»

Hvordan denne tilretteleggingen skal skje, sier Hege Randi Tørressen ikke ett ord om. Det har kanskje rett og slett ikke falt henne og hennes kolleger inn at én, ofte meget virkningsfull, måte, er å gi en begavet dramatiker sjansen til å møte publikum på et forholdsvis tidlig tidspunkt i karrieren, før stykket helt ut innfrir Tørressens ukjente krav til «et godt drama». Det gjorde Det norske Theater i Bergen en gang i tiden med Henrik Ibsen, og 140 senere Den Nationale Scene med Jon Fosse. Ingen av dem har angret.