Nationaltheatret og urpremierer

Listen over Nationaltheatrets urpremierer i Eirik Stubøs sjefstid er ikke imponerende. Verken imponerende lang, eller imponerende original. 20 urpremierer totalt på åtte år tilsvarer et snitt på mellom to og tre i året.

2001	Jon Fosse: Dødsvariasjonar	Amfiscenen
	Kjæm æiller att	Hovedscenen
2002	Goksøyr/Martens: Biografi	Amfiscenen	Samproduksjon med G/M salong dokumentarisk teater
	Henrik Mestad: Nansens sønn	Malersalen
	Jo Strømgren: Pianisten	Torshov	Samproduksjon med Jo Strømgren kompani
	Heløe/Hansen/Øvsteng: Tre stemmer	Malersalen	Dramatikerutdanningen
2003	Nikolaj Frobenius: Mikromani	Malersalen
	Jo Strømgren. Antikvariatet	Amfiscenen
2004	Finn Carling: Til min mann	Malersalen	Dramatisering
2005	Jon Fosse: Svevn	Amfiscenen
	Liv Heløe: Lise L	Malersalen
	Arne Lygre: Mann uten hensikt	Torshov
2006	Jon Fosse: Skuggar Trond Brænne: Røde hunder	Amfiscenen Torshovteatret	Et samarbeid med Festspillene i Bergen
2007	Hans Petter Blad: Eksorsistene	Malersalen
	Jon Fosse: Eg er vinden	Hovedscenen	Et samarbeid med Festspillene i Bergen
	Rauni Lukkari: En lykkens mann	Malersalen	Et samarbeid med Dramatikkfestivalen
	Sons of Liberty: Swamped in sensation	Torshov	Samarbeidsavtale med Sons of Liberty
	Matias Faldbakken: Kaldt produkt	Torshov
2008	Christopher Nielsen: Verdiløse menn	Torshov
	Tor Ulven: En vanlig dag i helvete	Amfiscenen

 
Av  20 urpremierer i tiden 2001 til 2008 er to spilt på Hovedscenen, Kjæm æiller att som regissør Ole Anders Tandberg bygget på Prøysen-tekster, men som i teatrets database står oppført uten forfatter, og har genren «folkeskuespill». Den andre er er Eirik Stubøs egne minimalistiske versjon av Fosses Eg er vinden. Av de 20 er seks, det vil si litt over 25 prosent, uroppført på Amfiscenen, mens sju for første gang er blitt spilt på Malersalen der salongen ikke rommer mer enn maks 60 tilskuere, Torshov står ansvarlig for fem uroppførelser, hele tre i sesongen 2007/2008, det vil si etter at Arild Andersen, Runar Hodne, Birgitte Larsen og Monna Tandberg overtok teatrets kunstneriske ledelse.

Dramaturgenes rolle

Teatrets dramaturger har iallfall ikke selv an befalt alle tekstene som danner grunnlaget for de 20 urpremierene. Hele sju av dem er resultat av ulike samarbeidsavtaler. Det vil si at dramaturgene har hatt minimal innflytelse på de to Goksøyr/Martens-urpremierene, eller på tekst-utgangspunktet til Sons of Libertys Swamped in sensation. Heller ikke En lykkens mann som ble valgt ut av Dramatikkfestivalen, Tre stemmer som skyldtes at Nationaltheatret samarbeidet om Dramatikerutdanningen, ble satt opp fordi de slapp gjennom dramaturgenes nåløye. To av Jon Fosse-urpremierene er kommet til i samarbeid med Festspillene i Bergen, og de to andre ville nok neppe dramaturgene ha stanset. Det samme gjelder Jo Strømgrens siste urpremiere på Nationaltheatret hittil, Antikvariatet, som i motsetning til den første ikke står oppført som «samproduksjon med Jo Strømgren kompani».  Hvor viktig rolle dramaturgene har spilt for de tre Torshov-uroppførelsene som ikke er resultat av samarbeidsavtaler, er uklart, men Torshov-gjengen har alltid gitt inntrykk av å ha full kunstnerisk frihet over repertoaret.

 Det ser dermed ut til at dramaturgene iallfall ikke har spilt noen avgjørende rolle for 13 av de 20 urpremierene. Hva de sju resterende - Kjæm æiller att, Nansens sønn, Mikromani, Til min mann, Lise L, Eksorsistene, En vanlig dag i helvete - angår, er det regissør Ole Anders Tandberg som har satt sammen tekster av Tor Ulven til En vanlig dag i helvete, slik han også gjorde Prøysen-tekster i Kjæm æiller att. Her er det opplagt regissøren, og ikke de to avdøde dikterne, som har fått fått gjennom oppsetningen.

I en artikkel i Shakespeare-tidsskriftet forteller Hege Randi Tørressen at Nikolaj Frobenius skrev Mikromani på oppfordring av Eirik Stubø, mens det var skuespiller Gard Eidsvoll som tok initiativet til Hans Petter Blads Eksorsistene. Sceneversjonen av Finn Carlings Til min mann kan heller ikke ha blitt sendt dramaturgene til vurdering, ettersom teatrets sjefdramaturg, Gerd Stahl, har foretatt dramatiseringen.

To av 320

Teatret får tilsendt «gjennomsnittlig 40 nye, norske drama hvert år. Det blir dessverre en del refusjoner, men det hender også at vi oppdager stykker som vi liker godt og som vi ønsker å gå videre med» skriver Hege Randi Tørressen i sin artikkel i Shakespeare-tidsskriftet. I en åtteårs-periode mottar altså teatret dermed cirka 320 manuskripter. Av disse var det bare tre som førte til oppsetninger i perioden 2001-2008: Liv Heløes Lise L,  Nansens sønn, en monolog skrevet av en av teatrets egne skuespillere, og Trond Brænnes Røde hunder, en meget svak cabaret for barn, også den skrevet av en av teatrets egne. Og langt dårligere enn barnestykket Bamsen er borte (1993) han i begynnelsen av 1990-årene fikk oppført på Det Norske Teatret, der han var ansatt som skuespiller den gangen. 

Kan en forklaring at «regiteatret» har gjort sitt inntog i Norge, slik at det er blitt mindre kunstnerisk nyskapende å profilere seg som en oppfinnsom regissør av nye norske tekster? «Regiteater»regissørene, både de maximalistiske som Sebastian Hartmann og de minimalistiske som Eirik Stubø, ser ut til å foretrekke å lage egne variasjoner på kjente tekster. Det kan se ut til at moderne og nytenkende teatersjefer og regissører i dag ikke har så lett for å la seg begeistre av begeistre av nye dramatikere, slik Kai Johnsen i for 15 år sider ble begeistret for Jon Fosse.

Men uansett årsak – at bare tre av 320 tilsendte manuskripter ender med å bli satt opp, er oppsiktsvekkende, ikke minst fordi to av dem er skrevet av teatrets egne folk. Særdeles lite oppmuntrende for morgendagens dramatikere.   

Publisert: 03.10.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Øystein Røger	06.10.08 00:07
Hei Ser at du har utelatt "Melancholia" av Jon Fosse, som jeg og Morten Cranner satte opp på Malersalen i 2004. Samt "Kom" av undertegnede og Per Olav Sørensen. En forestilling basert på Allan Edwalls viser, teatertekster og romantekster. Denne hadde premiere på Torshov februar 2007. Med hilsen Øystein Røger