Siste artikler:

Oslo Nye Teater, Hovedscenen: «Kjærlighetsbrev»

Bittersøtt teater fra en forgangen tid

av A. R. Gurney
Oversatt av Sylvia Salvesen etter Torstein Bugge Høverstad
Regi: Kjetil Bang-Hansen
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Med Toralv Maurstad og Kari Simonsen

Sterke skuespillerprestasjoner og god regi gjør «Kjærlighetsbrev» til en sjarmerende bittersøt teateropplevelse.

På hver sin side av scenen to røde kontorstoler opp mot en mørk bakvegg. Ved siden av stolene to små sorte bord med vannkaraffel og glass. Lyset dempes og med hver sitt hefte under armen, kommer Toralv Maurstad og Kari Simonsen inn, han fra høyre, hun fra venstre. De setter seg, åpner heftene og begynner å lese fra brevene de har utvekslet gjennom 50 år ― helt siden den gangen de gikk i andre klasse på barneskolen, og han, Andrew Makepeace Ladd den tredje, takket ja til å komme til hennes, Melissa Channing Gardner fødselsdagsselskap, 19. april 1937.
Den etablerte New York-dramatikeren A.R. Gurney har valgt et originalt grep. Her er ingen ytre handling, ingen virkelig dialog mellom de to, de leser jo bare fra brevene de har sendt hverandre, men stykket er likevel en sjarmerende bittersøt komedie med en ganske troverdig dramatisk utvikling. Mye avhenger av skuespillernes evne til å gjøre Andy og Melissa til troverdige og levende mennesker, men i Gurneys tekst har de et sterkt og overbevisende grunnlag.
Interessant og litt melankolsk er det at mellommenneskelig kontakt i brevform, som jo har preget vår vestlige kultur i mange hundre år, nå ser ut til å høre fortiden til. Det var neppe så tydelig da Gurney skrev stykket i slutten av 1980-årene, men 25 år senere gir den tekniske utviklingen Kjærlighetsbrev en ny dimensjon.
Før pause blir vi kjent med, og følger, to representanter fra en ytterst velstående amerikansk overklasse fra de var barn på samme skole, til de som litt eldre blir sendt på hver sin pensjonatskole ― gutter og jenter skulle ikke gå sammen på skolen den gangen ― og avslutter skolegangen, han på college, hun i et nonnekloster, nok et bilde fra en forgangen tid.
Andy er selvsikker, konkurranse-orientert, en typisk vinnertype, mens Melissa er opprørsk, opposisjonell og sterkt følelsesmessig engasjert. Han elsker å skrive brev, hun foretrekker å tegne, men de opprettholder vennskapet i brevform. Et øyeblikk ser det ut til at forholdet skal utvikle seg til noe mer. Men den gang ei ― og en stund mister de kontakten.

Etter pause er de blitt voksne: Når han er ferdig med militærtjenesten, studerer han juss, tar en glimrende eksamen, gifter seg, gjør karriere som advokat før han blir politiker, og ender i Senatet som representant for republikanerne. Hun har i starten en viss suksess som billedkunstner, men etter et første mislykket ekteskap, får hun store alkoholproblemer og kommer ikke videre med kunstnerkarrieren. De skriver ikke lenger jevnlig til hverandre, men beholder en viss kontakt helt til de ganske uventet fullbyrder sitt ungdomsforhold, med store konsekvenser for dem begge.

Toralv Maurstads Andy er slentrende selvsikker, og sjarmerende. Stolt forklarer han at han, fra han var «en neve stor har ønsket å tjene [sitt] samfunn», men det ingen tvil om at han først og fremst vil gjøre karriere. Når han er så opptatt av å beholde kontakten med Melissa, er det kanskje fordi hun med sine voldsomme følelser og sine psykiske problemer, lar ham få innblikk i en del av seg selv han er blitt opplært til å fortrenge for å bli en skikkelig vellykket amerikansk mann. En nyansert og innsiktsfull prestasjon.
Kari Simonsens Melissa er en dypt ulykkelig og nevrotisk kvinne som aldri kan lykkes, til tross for at hun har penger, talent og intelligens. Også i sin oppfatning av kjønnsrollene er stykket ganske gammeldags, og jeg vil påstå at Melissa, spesielt i ungdomstiden, er skildret fra et typisk maskulint ståsted. Men Kari Simonsen klarer faktisk å gjøre henne troverdig. Også en intelligent og mangslungen tolkning.
Takket Maurstads og Simonsens sterke prestasjoner, og Kjetil Bang-Hansen presise replikkinstruksjon, er A. R. Gurneys vittige, men mollstemte skildring av en forgangen tid, blitt en sjarmerende teateropplevelse.