Juryens nominasjoner vitner om et ganske konvensjonelt syn på hva som er godt barneteater
Heddajuryen har i år nominert følgende fem produksjoner i kategorien Årets barne/ungdomsforestilling:
Doktor Proktors prompepulver på Riksteatret, regi Morten Joachim, Cirkateatrets Hundre hemmeligheter , Robin Hoods hjerte i regi av av Gisli Örn Gardarsson og Selma Björnsdottir på Den Nationale Scene, Tonje Glimmerdal på Det Norske Teatret i regi av Ivar Tindberg og Riksteatrets Vildanden i regi av Stein Winge.
I en kommentar til juryens nominasjoner har jurymedlem Amund Grimstad uttalt at «teateråret 2013/2014 kjennetegnes blant annet av mange gode forestillinger for barn og unge».
Grimstads tilfredshet med barneatertilbudet tyder på at jurymedlemmene har et temmelig konvensjonelt syn på hva som er godt teater for yngre. De er tilfredse så lenge institusjonene satser trygt og sikkert på kjente pengeinnbringende storsceneoppsetninger med appell til de voksne.
Jeg er enig i at Tonje Glimmerdal fortjener en nominasjon. Hundre hemmeligheter og Robin Hoods hjerte har jeg dessverre ikke sett, men utfra mitt kjennskap til kunstnerne bak dem, forbauser det meg ikke at de er nominert. Men jeg har vanskelig for å forstå hvorfor juryen har pekt ut Doktor Proktors Prompepulver på Riksteatret, og Stein Winges oppsetning av Ibsen/Moslets Vildanden
Når det gjelder Stein Winges nytolkning av Vildanden skjønner jeg at juryen har ønsket å nominere en klassiker-oppsetning som går nye veier, og derfor lettere kan formidle Ibsen som dramatiker til unge mennesker som ser forestillingen nærmest som en del av norskpensumet. Det kan naturligvis tenkes at Riksteatrets Vildanden til en viss grad lyktes med dette, men hva hjelper det all den tid oppsetningen rett og slett ikke var god nok, og ikke ytte Ibsens tekst rettferdighet? Skulle juryen først nominere en «voksen»oppsetning med ungdomstekke, ville for eksempel Det merkelege som hende med hunden den natta eller Sokrates' forsvarstale vært langt mer spennende valg, rett og slett fordi de er gode forestillinger.
Doktor Proktors Prompepulver på Riksteatret var temmelig konvensjonelt barneteater, en halvgod dramatisering av en virkelig morsom bok, og en dramatisering med plagsomt mange dumme og flaue vitser som tydeligvis var beregnet på de voksne som måtte følge ungene på teater, og som overhodet ikke moret det publikum forestillingen var beregnet på. Nationaltheatrets versjon, i regi av Kjersti Elvik, er bedre, blant annet har hun kuttet kratig ned på voksenvitsene, men juryen falt altså for Riksteatrets ― en nominasjon som tyder på at jurymedlemmene har spesiell sans for anal humor. Som jeg skrev i min anmeldelse: «det sies at analhumor skal være spesielt infantil, men både på Riksteatret og på National var det de voksne som lo mest av de voldsomme teatrale prompelydene». De yngre var mer opptatt av å følge med i handlingen.
Alle de nominerte oppsetningene er blitt spilt på institusjonsteatre ― Cirkateatrets Hundre hemmeligheter er en samarbeidsproduksjon med Trøndelag Teater, og skal til høsten turnere med Riksteatret. Har ikke juryen oppdaget at det finnes andre tilbud for barn enn institusjonenes? Juryen burde ha tatt seg noen turer til Det Andre Teater som konsekvent skaper nye, intime og annerledes forestillinger for barn ― men juryen er kanskje ikke klar over at barn ikke utgjør en ensartet gruppe, men er like forskjellige som voksne, og dermed trenger et like variert tilbud!
Din kommentar:
Doktor Proktors prompepulver
Janne Starup Bønes og Jonas Georg Digerud
Foto John Hughes