Et generasjonsskifte

En liten kommentar til utdeling av årets Kritikerpris til Vegard Vinges og Ida Müllers "Gengangere".

For vel en uke ble teaternorges Kritikerpris utdelt. I motsetning til Heddaprisene som deles ut av en jury der det sitter så vel kritikere som andre personer med  teaterfaglig kompetanse, er kritikerne alene om å dele ut Kritikerprisen. I alle de årene prisen er blitt delt ut, og de er ikke få, den ble delt ut for første gang i 1939, har prisen gått til svært lite kontroversielle vinnere. For det meste er det skuespillere som har fått den for enkeltstående strålende prestasjoner, men også scenografer som Helge Hoff Monsen (1993/94) og regissører som Kjetil Bang-Hansen (1999/2000) og Yngve Sundvor (1998/1999).

Det er en god stund siden Kritikerlagets medlemmer møtte fulltallige opp for å dele ut prisen, om de da noensinne har gjort det, jeg har iallfall ikke opplevd det, men prisen har likevel hittil alltid blitt gitt til en kunstner som har begeistret de fleste av kritikerstandens medlemmer i året som er gått.

Ikke slik i år. I år gikk nemlig prisen til Vegard Vinge og Ida Müller for deres mildest talt uortodokse dekonstruksjon av Ibsens Gengangere, en forestilling som varte seks timer og førti minutter. Få kritikere så den, og få kritikere anmeldte den. Verken Dagbladet, VG, eller Aftenposten skrev om den, jeg ga den en overveiende negativ omtale i Klassekampen, mens Jørgen Alnæs var ørlite mer positiv i Dagsavisen. Men i Morgenbladet  kalte Jon Refsdal Moe den «genial», og en rekke yngre teatervitere/teaterkritikere som Elisabeth Leinslie, Miriam Prestøy Lie og Elin Høyland var over seg av begeistring. Samme drag hadde den ikke på publikum. Det var under ti personer som orket å sitte helt til slutt – de ble for øvrig belønnet med et meget vellykket tablå som satt som et skudd. Men som kom altfor sent.

 Det var ikke så mange garvede kritikere som var møtt opp for å avgjøre hvem som skulle få Teaterkritikerprisen i år. Det var derfor de entusiastiske, akademiske ildsjelene kunne gå av med seieren. Pressereaksjonene har vært positive, prisutdelingen er blitt betegnet som «modig» og «frisk». Så her er det ingen grunn til å klage. Men en ting kan påpekes: Det ser ut til å skje et generasjonsskifte i norsk kritikerstand, og den nye generasjonen har en høyst teoretisk –og dermed ytterst ordrik – oppfatning avhva som er godt teater.

 

Publisert: 03.10.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (4):

IdaLou Larsen	22.12.08 10:17
Det gleder meg virkelig at du ikke selv hadde valgt betegnelsen "genial" - ett meget "tungt" adjektiv som for tiden anvendes altfor ukritisk!
Jon Refsdal Moe	17.12.08 16:49
En liten kommentar: adjektivet "genial" har jeg aldri brukt om denne forestillingen. Det har derimot desken i morgenbladet gjort, da det i alle år har vært de som produserer mine ingresser og titler (mitt eget forslag "chutzpah i morgenrøden" ble dessverre forkastet til fordel for "rocka ragnarok".)
Miriam Prestøy Lie	07.10.08 21:19
En liten kommentar til kommentaren - I.o.m at jeg ikke er er teaterviter (selv om jeg har noen få studiepoeng fra teatervitenskap i Bergen), lurer jeg på hva Idalou mener med at den nye generasjonen anmeldere har en ytterst ordrik oppfatning av hva som er godt teater ? I mine øyne er Vinge/Müllers forestilling først og fremst ytterst visuell. Eller er det anmeldelsene som er ytterst ordrike ? (Selv skrev jeg om forestillingen for kunstkritikk.no, som riktignok er rause med spalteplassen i forhold til kultursidene i de trykte aviser) Jeg skjønner heller ikke hva som menes med "en teoretisk oppfatning" av hva som er godt teater - en "teoretiker" har vel like store forutsetninger for å la seg berøre - hvis det er godt teater ? Svar på dette mottas med takk !
Elisabeth Leinslie	07.10.08 16:42
At kritikerne i VG, Dagbladet og Aftenposten ikke møtte når de fikk beskjed fra teatrets informasjonsansvarlig om hvor lang forestillingen var (noe vi så vidt jeg husker fikk beskjed om dagen før premieren) sier sitt om interessen for denne type teater hos noen av de eldre kritikerne (hvis det er et poeng med generasjonsforskjeller her). At kunstnere som virkelig går inn for, og lykkes med, å bringe noe nytt til (og i den forstand utvikle) teatret vinner kritikerprisen er rett og slett fortjent og på tide. Denne produksjonen skilte seg ut i året som gikk på teaterscenen, og man behøver ikke være akademiker for å forstå det.