Gåtefulle grep som ikke forklares, og store ord som ikke etterfølges av konkrete tiltak, kjennetegner Torhild Widveys scenekunst-politikk. Gjelder det samme kulturbudsjettets øvrige områder, er hun svak kulturminister
På pressekonferansen der hun presenterte kulturbudsjettet for 2015, holdt en myndig kulturminister Thorhild Widvey en lang tale om et mangfoldig kulturlivs evne til å sprenge grenser og skape både identitet og engasjement, samt utvide vår forståelse av så vel oss selv som samfunnet omkring oss.
Generelt om budsjettet
Som den ekte vestlending hun er, åpnet og avrundet hun med sitater fra Olav H. Hauge, men hun viste også en kosmopolitisk side, og krydret sin tale med Pablo Picassos uttalelser om at «kunsten er en løgn som sier sannheten», og «alle barn er kunstnere, vanskeligheten er å fortsette å være kunstner som voksen».
Dette siste sitatet var nok ment som en kommentar til hennes målrettede satsing på «talentutvikling innen ulike kunstfelt» rettet mot «enkeltpersoner og grupper med anlegg for en langsiktig karriere innen kunst og kultur på høyt internasjonalt nivå».
– Vi trenger en Olympiatopp også på kulturfeltet, sa Widvey.
De unge som lar seg friste av «Talent Norge» som tiltaket nå heter, må imidlertid være klare over de kanskje vil gå en usikker framtid i møte: å skaffe seg et brukbart levebrød som kunstner, kan være vanskelig. Selv om Widvey ønsker at flere skal utdanne seg til kunstnere, minner hun også i budsjettet om at staten ikke kan «lønne alle som ønsker å leve av kunsten». Løsningen for kunstnerne vil da være å gå på akkord med idealene, og «kunne fungere kommersielt».
Widvey er i det hele tatt opptatt av at kunsten og kulturen skal bli mer kommersielle. I sin kommentar til situasjonen for norsk film i dag konstaterte hun at «tre av fire filmer går med underskudd». Hun understreket at publikum utgjør det markedet kulturen skal leve av, og at kunstnerne derfor må skape det et bredt publikum vil ha.
En annen sak som ligger hennes hjerte nær er den såkalte «gaveforsterkingen» som hun opprettet da hun i fjor overtok Hadia Tajiks kulturbudsjett. Ordningen går ut på at ved private pengegaver til kunst og kultur øker staten den opprinnelige gaven med et tillegg på 25 prosent. Det ble i fjor bevilget 10 millioner til prosjektet, i år er summen tredoblet. Widvey forklarte at hun er opptatt av å «øke forståelsen mellom kultur og næringsliv», og i budsjettet skriver hun at «flere finansieringskilder vil gjøre kulturlivet sterkere, mer uavhengig og sikre maktspredning», og at «skal kunsten utfordre, berike og gi rom for ettertanke, må kunstneren stå fritt til å speile og kritisere det samfunnet hun er en del av. En stadig mer ensidig offentlig finansiering kan imidlertid svekke dette premisset, fordi kunsten i økende grad blir maktavhengig».
Widvey kommer dessverre ikke med noen eksempler på at dagens kunstnere er stadig mer underdanige overfor statsmakten. Intet, absolutt intet, tyder nemlig på at kunstnere og kunstinstitusjoner som mottar statsstøtte ikke opplever at de står fritt til å ytre seg kritisk om den politiske makten som støtter dem. Men Widvey mener tydeligvis at kunstnere ikke kan unngå å underkaste seg sine finansieringskilder, og hun mener at da bør de heller underkaste seg næringslivet enn statsmakten. Hvordan det skal gjøre kunstnerne mer uavhengige, er ikke lett å skjønne ettersom private mesener, i motsetning nettopp til staten, er kjent for å prioritere støtte til den kunsten som passer deres behov. Forstå det den som kan!
Denne merkelige oppfatning av statsstøttens farer går igjen i det mest deprimerende i Widveys budsjett: forslaget om å kutte pressestøtten med 50 millioner kroner, et tiltak som vil bety den sikre død for mange mindre aviser. Men Widvey jubler, for «avisene vil bli mer redaksjonelt uavhengige dersom de blir mindre økonomisk avhengige av staten». Heller ikke her kommer Widvey med konkrete eksempler, men de finnes da heller ikke.
Widvey fortalte at hun i sitt første år som kulturminister hadde reist land og strand rundt og konstatert at «mye går bra», men også at «det trengs nye grep». Her har jeg nevnt noen av de mer generelle grepene hun tar sikte på.
Institusjonsteatrene
På pressekonferansen ga Widvey klar beskjed om at hun ønsket «å stramme pengebruken til de største mottakerne». I og med at scenekunsten med sine vel to milliarder er den største enkeltposten på Kulturdepartementets budsjett, hadde jeg ventet at hun der ville foreta drastiske kutt.
Den gang ei. Riktignok kuttes driftsbudsjettet til det statlige Riksteatret med over 2,1 millioner, uten at kulturministeren gidder å gi noen forklaring på årsaken til kuttet, men de øvrige institusjonene får faktisk en viss kompensasjon for forventet lønns- og prisøkning. I en pressemelding skriver direktør Morten Gjelten i Norsk teater-og orkesterforening at «de fleste virksomhetene har fått en lønns- og priskompensasjon på 2,31 % eller lavere, mens regjeringen synes å legge til grunn en lønnsvekst på 3,25 % og en prisvekst på 2,1 %». En så lav kompensasjon betyr imidlertid at institusjonene går et tøft og vanskelig år i møte. Morten Gjelten understreker at «det er begrenset hvor mange årsverk man kan rasjonalisere bort før det får konsekvenser for den kunstneriske aktiviteten og formidlingsinnsatsen».
Pussig er det også at mens tre av våre nasjonale teaterinstitusjoner. Den Norske Opera & Ballett, Det Norske Teatret og Den Nationale Scene alle har fått en lønns-og priskompensasjon på ca. 2, 2 prosent, ligger den på 3,3 prosent for Nationaltheatret. Igjen uten antydning til forklaring.
Thorhild Widvey går også inn for å øke tilskuddet til fire institusjoner: Brageteatret i Drammen, danseensemblet Carte Blanche i Bergen, Teater Innlandet på Hamar og Rogaland Teater i Stavanger skal alle få fra rundt fire til ti prosent økning. Hvorfor hun har valgt nettopp disse fire teatrene – om det er av kunstneriske, geografiske årsaker eller rett og slett fordi de har gitt henne en god teateropplevelse på hennes mange reiser rundt om i landet, sier hun ingenting om. Men denne typen taushet er en del av hennes kulturministerielle profil: Hun anser det som helt unødvendig å begrunne sin politikk.
Programmerende scener
Thorhild Widvey uthevet det ikke spesielt under pressekonferansen, men i kommentarene til budsjettet hun har gitt gjennom pressemeldinger, kunngjør hun at hun vil satse på det frie feltet, og da først og fremst på de tre programmerende scenene, Black Box Teater i Oslo, BIT Teatergarasjen i Bergen og Teaterhuset Avant Garden i Trondheim. De får nemlig alle en økning på 1,1 million kroner står det i den første pressemeldingen som ble sendt ut. Nå viser det seg at for Black Box Teaters vedkommende gir denne økningen på 1,1 million seg utslag i et kutt på 2,5 millioner i det statlige tilskuddet. Det er imidlertid en følge av et «makeskifte» med Oslo kommune, der kommunen overtar det økonomiske hovedansvaret for Black Box Teater, og øker sitt bidrag fra 7.9 til 11 millioner. I budsjettet er resultatet av dette makeskiftet at Black Box Teater i stedet for en økning på 1.1 million, ender opp med bare 500 tusen kroner! Den første pressemeldingen kunne tolkes dit hen at dette rett og slett skyldtes en regnefeil som forhåpentligvis ville bli rettet opp. Men i en ny pressemelding, sendt ut litt senere samme dag, er alle tall strøket. Hvilket kan tyde på at Widvey, av nok en ukjent årsak, ønsker å nedprioritere Black Box Teater.
Det er kanskje grunnen til at hun overfører ansvaret for Black Box Teater til Oslo kommune, et for øvrig foruroligende grep. For som Morten Gjelten skriver, burde staten «tvert imot ta et større ansvar for de institusjonene som den selv anser for å være en viktig del av den nasjonale kulturpolitikken. De programmerende teatrene må jo nettopp sees i en slik sammenheng, og ikke som enkeltstående, lokale tiltak.»
I den sammenheng er det nok å minne om Oslo kommunes noe uheldige håndtering av Oslo Nye Teater.
De frie gruppene
De frie gruppenes produksjonsforhold sies det særdeles lite om i budsjettet. Kulturministeren understreker riktignok at hun vil «styrke det frie feltet» og «sikre et godt scenekunsttilbud gjennom avsetningen til scenekunstformål under Norsk kulturfond». Kulturfondets s midler til scenekunstformål er økt fra 128,9 millioner til 132,1 millioner, det vil si en økning på 3.2 millioner, eller litt over 2,4 prosent. Ingen imponerende satsing, ikke minst fordi den forrige regjeringen året før sørget for at feltet fikk en økning på hele 14 prosent, fra 112,5 millioner til 128,9. millioner, dvs. over 16 millioner kroner.
Nå foreslår Widvey riktignok å styrke Fond for lyd og bilde som «alternativ finansieringskilde for det frie feltet». I år skal Fondet disponere 36,1 millioner, en økning på ti prosent fra 2014.. Dessuten er det meningen at det økte tilskuddet til de programmerende scenene «skal sikre produksjon og visning av frittstående, prosjektbasert norsk og internasjonal scenekunst». Men uansett hvordan man vrir og vender på det, vil midlene til fri scenekunst i 2015-budsjettet ikke rekke opp til fjorårets 16 millioners økning.
Også i sin reviderte utgave av fjorårets budsjett valgte Thordis Widvey å styrke de programmerende scenene, mens hun ville kutte i de frie gruppenes produksjonsmidler. Dette begrunnet hun med at hun ønsket at selvstendige næringsdrivende kunstnere skulle få flere økonomiske ben å stå på. Med andre ord – motta gaver fra næringslivet. Hvorvidt det har skjedd, gjenstår å undersøke.
Mens Widvey i fjor uttalte at flere grupper skulle få basisfinansiering, sier hun ikke noe om det i årets budsjett. Hun overlater tydeligvis til Kulturrådet å avgjøre hvor stor del av midlene til scenekunstformål skal benyttes til å opprette nye basisfinansieringer heller enn å sikre produksjonsmidler til både nye og etablerte kompanier.
Det er denne temmelig nedslående politikken kulturministeren selv betegner som «satsing på det frie feltet».
Det later til at flere har latt seg blende av kulturministerens ord: Noen timer etter pressekonferansen sendte Danse- og teatersentrum ut en melding hvor de konstaterer at «regjeringen anerkjenner betydningen av det frie scenekunstfeltet». I ord ja, men ikke i gjerning. Og det er tross alt gjerningene som teller?
Nå har jeg bare gått grundig gjennom budsjettets scenekunstpolitikk. Den kjennetegnes av gåtefulle grep som det aldri gis noen forklaring på og store ord som ikke etterfølges av konkrete tiltak, og er ikke nettopp egnet til å gi tillit til den sittende kulturministeren. Dersom det samme gjelder kulturbudsjettets øvrige områder, er Thorhild Widveys den svakeste kulturministeren Norge har hatt på lenge.
Din kommentar:
Kommentarer (2):
| IdaLou Larsen | 15.10.14 14:52 |
| Så hyggelig at du har lest den! Takk skal du ha! | |
| Otto Homlung | 15.10.14 12:21 |
| Takk for en glimrende gjennomgang av scenekunst-budsjettet. | |
Kulturminister Thorhild Widvey
Kulturdepartementet