Imorgen spilles Arne Lygre "Rien de moi" (Ingenting av meg) for siste gang på Théâtre de la Colline i Paris. I den anledning offentligjør idalou.no en rekke utdrag fra franske kritikere, Jeg har valgt å se bort fra kritikken av oppsetningen, og konsentrert meg om de ulike tolkningen av selve teksten.
Forfatteren, Arne Lygre, født i Norge i 1968, er allerede blitt satt opp i Frankrike av Claude Régy og av Stéphane Braunschweig, Temaene og grunntonene i stykkene hans bringer tankene hen på Jon Fosse, men har større livskraft. Selv om hans minimalisme virker abstrakt, er den forankret i virkeligheten. Ingen selvtilfredsstillelse eller selvgodhet. Alt er sårt og nært, men har samtidig avstand: den store kunsten. Teksten er et følelsesladet byggverk på flere nivåer. Paret ser seg selv «finne sted». For å overbevise seg selv om at de eier en virkelighet, har de behov for å kommentere seg selv. Regelmessig sier de: «har jeg sagt», «har jeg tenkt», men det blir aldri plagsomt gjentagende eller kjedelig. Tonen er musikalsk, engasjerende. Vi befinner oss inne i forfatterens skrivemåte, slik vi sjelden gjør. Man kan ikke la være å identifisere seg med denne fortellingen om ett møte og om et umulig par…umulig som alle par kanskje er det..kanskje som alle par er det
Culture-Tops, Françoise Hamel
Sin vane tro stiller Braunschweig store krav til seg selv, han lar klokelig den enigmatiske og destabiliserende siden ved nordmannens forfatterskap flyte, og styrer oppsetningen med stort mesterskap. (….) I Braunschweigs regi overlater Lygres stramme og presise skuespill ingenting til tilfeldigheten. Og til syvende og sist forteller «Ingenting av meg» oss mye om oss selv.
Pariscope, Dimitri Denorme
Litte grann skuffende, men subtilt gripende
Rick et Pick
«Meg» og «Han» utleverer seg også. «Sier jeg», «Sier du»; de korte innskuddene går igjen i tilståelsene til de to protagonistene som terper på ordets betydning, for teatret, eller for den menneskelige komedien. Personene snakker om kjærlighet, om når de elsker. Men det er bare ord, få handlinger, her redusert til et minimum. Det er enda mindre scenografi, den blir sublimert i det talte ordets makt. Men lytter de to menneskene forresten til hverandre? (…) Det er noe av Truffaut hos Arne Lygre. Ikke «en glede og en lidelse» som hos den franske filmskaperen, men for å si det med den norske dramatikeren, «en glede» og «en spenning».
Les Trois Coups, Corinne François-Denève
Braunschweig viser også hvordan «Ingenting av meg» stiller spørsmål om hva identitet består av, om hva et menneske står for og hva som unnslipper det, og om hvordan mennesket tar form og posisjonerer seg i rommet, identisk og annerledes, til syvende og sist aldri alene.
Theatrorama, Cathia Engelbach
Med «Ingenting av meg» forlater Arne Lygre de opptråkkede stier: mer enn for parets vanlige vanskjebne, å fortæres av lidenskapens ild, interesserer den norske dramatikeren seg for de beslektede skadene som denne eksklusive og ekskluderende kjærligheten fører med seg – familien hun hadde tidligere, hans allerede ganske tynnslitte bånd til moren – men også for herjingene den utsetter individet for som unik enhet, som nok smelter sammen i paret, men likevel ender opp forandret, og i denne sammenhengen tilintetgjort.
Du théâtre par gros temps (blog), Vincent Bouquet
Stéphane Braunschweig setter opp «Ingenting av meg», det hittil siste verket av den norske dramatikeren Arne Lygre, en samtidsforfatter Braunschweig har en forkjærlighet til.
Hans tolkning smelter sammen med det mimalistiske uttrykket til Lygre, som, i dette tilfelle, utforsker ordenes og talens makt i et stykke bygd opp i tablåer, fragmenter av liv som er blitt sprengt over flere år. Stykket gjenforteller en kjærlighetshistorie, ikke i dens konkrete og taktile realisme, men i en intellektualisert oppbygging og i en ordbasert fremstilling.
Froggy’s delight, blog, mm
Oppsetningen som er delt opp i flere tablåer, er en praktfull lovsang til Ordet. Ordene som binder menneskene sammen, påvirker virkeligheten, ordene som tilflukt…
Un fauteuil pour l’orchestre, Camille Hazard
Men teksten til Lygre er usedvanlig ordløs, naken. Tørr skrivemåte, minimalistiske dialoger som virrer mellom nåtid og fortid og nærmest befinner seg utenfor tiden, skjelettaktige scener der intet umiddelbart står på spill.,. Bare med hjelp av nakne setninger, av stemmer som bryter tausheten, forandrer Lygre et enkel historie til en tragedie om kjærlighetens nederlag og en ny begynnelses umulighet. Han makter å gi en banal intrige tusenvis av gjenklanger, og han tilkaller familiens drepende og kannibalistiske bånd, så selveste døden, skjebnen.
Télérama, Fabienne Pascaud
Poesi, følelser, et subtilt gjemselspill mellom det konkrete og det abstrakte … «Vi sier noe, etterpå gjør vi det», sier Jeg. Det de forteller skjer. Men det er ordet som avgjør. Arne Lygre inviterer oss til å reflektere over det forutsigbare forholdet vi har til våre nærmeste, og de ferdige burene hvor vi plasserer våre barn, gjennom ordenes enkle makt. «Ingenting av meg» er også et følsomt dikt om den sårbare kjærligheten som går over i døden.
Les Échos, Philippe Chevilley
Arne Lygre, en samtidig norsk forfatter oversatt av Stéphane Braunschweig og Astrid Schenka, er svak for nakne ord, korte setninger, hengende replikker. Vår tids teater, i særdeleshet det nordiske, har lært oss å lytte til disse partiturene. Likevel er de vanskelige, og selv om Braunschweig, i likhet med Claude Régy, er fortrolig med denne måten å skrive dramatikk på, krever det meget presisjon i spill, hensikt, tonefall, bevegelser, for at man skal komme hinsides en litt kjølig øvelse. (…) det er likevel noe i dette som, ifølge vårt hjerte, tilhører i litt for stor grad en kald formalisme. Jeg snakker ikke her om skuespillerinstruksjonen. Men om det Arne Lygres lakonisme ikke makter å kommunisere.
Le Figaroscope, Armelle Heliot
Pingpong-kampen kan starte. For et er noe som minner om et neddempet sportslig møte i måten den norske samtidsdramatikeren Arne Lygre komponerer sine dialoger på. Korte setninger kastet ut i luften, tilbakesendes med en rask, nesten uengasjert replikk. Må det sies? Opplevelsen har preg av en virtuos intellektuell øvelse, men mangler litt følelser.
Le Figaro, Armelle Heliot
Skulle likt å like det like godt som de foregående, dette stykke som virker mindre komplekst, mindre subtilt enn «Jeg forsvinner» eller «Mann uten hensikt». Det forførende ved Arne Lygres dramatikk hittil var hans originale måte å blande virkeligheten med det imaginære, det innbilte med det ubevisste, det hele hos personer med skiftende identiteter.
Men denne gangen er stykket langt mer realistisk, men mindre vellykket i sammensmeltingen av det forunderlige og det trivielle. Selv om det ofte treffer svært riktig, spesielt i skildringen av avgrunnene i familien, har det til tider en slags sitcom-preg, der hvor man skulle ventet en samtidstragedie. Det er synd.
Le Monde, Fabienne Darge
Skulle likt å like det like godt som de foregående, dette stykke som virker mindre komplekst, mindre subtilt enn «Jeg forsvinner» eller «Mann uten hensikt». Det forførende ved Arne Lygres dramatikk hittil var hans originale måte å blande virkeligheten med det imaginære, det innbilte med det ubevisste, det hele hos personer med skiftende identiteter.
Men denne gangen er stykket langt mer realistisk, men mindre vellykket i sammensmeltingen av det forunderlige og det trivielle. Selv om det ofte treffer svært riktig, spesielt i skildringen av avgrunnene i familien, har det til tider en slags sitcom-preg, der hvor man skulle ventet en samtidstragedie. Det er synd.
Le Monde, Fabienne Darge
Din kommentar:
Kommentarer (2):
| Gorm Jenseg | 25.11.14 04:35 |
| Tusen takk for oversettelser! Godt å se at det ikke bare herr Fosse som når ut! | |
| Gorm Jenseg | 25.11.14 04:27 |
| Tusen takk! | |