Frie danse– og teaterkompanier er avhengige av Kulturrådets avgjørelser for å produsere nye oppsetninger. Det er på høy tid at de får forutsigbare arbeidsvilkår.
Frie danse– og teatergrupper er en viktig del av norsk scenekunst, mange av dem bedre kjente utenfor landets grenser enn våre institusjonsteatre. Hittil har Kulturrådet, som forvalter midlene til disse gruppene, både gitt etablerte kompanier brukbare produksjonsvilkår og oppmuntret nye spennende stemmer. Men i fjor valgte Rådet brått å legge om sin en bevilgningspolitikk. Det kan få alvorlige konsekvenser.
Grusomhetens Teater er for eksempel et av våre mest kjente etablerte kompanier. Men på sitt møte i desember i fjor avslo teaterutvalget i Norsk kulturråd gruppens søknad om støtte til sitt nye prosjekt, «Jesu liv». Det må nevnes her at et annet utvalg i september hadde bevilget 80 000 kroner til forprosjektet «Jesu liv». Det betydde ingenting for teaterutvalget som blankt nektet kompaniet penger til å fullføre prosjektet.
Slik det er i dag bevilger Kulturdepartementet årlige faste tilskudd til 38 navngitte teatre, mens de frie gruppene er avhengige av Kulturrådet for å få støtte til virksomheten. Rådet forvalter nemlig departementets årlige avsetning til «produksjon og formidling av scenekunst» utenfor de 38 faste teatrene. 11 kompanier som Rådet har utvalgt er heldige og mottar fast driftsstøtte i fire år, mens de øvrige må søke om støtte til hver enkelt produksjon, og arbeider dermed under meget usikre forhold.
To ganger i året fordeler to fagutvalg, ett for dans og ett for teater, midlene mellom søkerne, og utvalgene må foreta tøffe prioriteringer. Bevilgningene til det frie feltet er beskjedne. Riktignok er statens utgifter til scenekunst den største enkeltposten på Kulturdepartementets budsjett, men der de 38 teatrene i 2014 mottok nærmere to milliarder totalt, var det bare bevilget 130 millioner til ikke-institusjonell scenekunst. Rådets utvalg disponerte 48 millioner av disse til fordeling mellom mange høyst ulike scenekunstprosjekter. Tatt i betraktning at utvalgene totalt mottok 367 søknader, sier det seg selv at de har vært nødt til å foreta beinharde prioriteringer.
Utvalgenes prioriteringer har lenge vært tosidige, både å «bidra til kontinuitet for sentrale kunstnerskap, og løfte fram nye stemmer i scenekunstlandskapet». Helt riktige kriterier, ettersom Kulturrådet har hatt eneansvar for å forvalte Stortingets bevilgninger til hele det frie feltet i de siste tyve årene.
Regjeringsskiftet førte til en forandring. Torhild Widvey tiltrådte som kulturminister høsten 2013, og i desember nedsatte hun en gruppe som skulle utrede Kulturrådets rolle i kulturpolitikken. I sin rapport foreslo gruppen blant annet «å styrke Rådets rolle som kulturpolitisk aktør». I tråd med gruppens øvrige innstillinger varslet Widvey i 2015-budsjettet at hun ville «igangsette et arbeid med å videreutvikle og forsterke det kollegiale rådet som overordnet strategiorgan [og] styrke fagutvalgenes rolle», hvilket kan tyde på at hun ønsker seg Kulturrådet som direktorat. Widvey ga for eksempel Kulturrådet fullmakt til å omdisponere midlene som er blitt bevilget til ulike kunstfelt. Så nå står Kulturrådet fritt til å flytte midlene Stortinget har bevilget til scenekunst over til museer, billedkunst- eller musikk, og omvendt. En interessant kulturpolitisk avgjørelse, som gjør Kulturrådet overordnet Stortinget.
Gruppen understreket forøvrig at «det frie feltet er en hovedforpliktelse for rådet som […] har en særskilt forpliktelse til å orientere seg mot nye sjangre». Om det her ble siktet til det frie feltet generelt som en «ny sjanger», eller til «nye sjangre» innen scenekunstfeltet, er uklart.
Uansett – Widvey mottok utredningen 2. juni 2014, og da Teaterutvalgets leder, Iren Reppen, tre dager senere kommenterte utvalgets tildelinger, nevnte hun ikke «de sentrale kunstnerskapene». Det gjorde hun heller ikke etter desember-tildelingene. I stedet la hun i juni vekt på at «mange søkere som ikke har mottatt støtte tidligere, får nå prøve seg. Det er viktig for Kulturrådet å finne frem til nye stemmer i norsk scenekunst», og i desember på at utvalget hadde «vært ekstra oppmerksom på nye og yngre søkere». Det forklarer at av de 43 teatergruppene som fikk støtte i 2014, var de aller fleste ganske ukjente, mens søknaden til et renommert kompani som Grusomhetens Teater ble avslått.
Rådets prioritering av «nye stemmer» i 2014 understreker de frie scenekunstkompanienes sårbare stilling: Bortsett fra de 11 kompaniene som i dag får flerårig driftsstøtte, er det frie feltets eksistens avhengig av produksjonsmidler fra Norsk kulturråd.
Ifølge hjemmesiden er Kulturrådet «rådgiver for staten i kulturspørsmål», en rolle som krever bred kulturpolitisk kompetanse. Den kompetansen er det grunn til å betvile når Kulturrådets leder, Yngve Slettholm, ikke ser ut til å ha skjønt at Rådet har ansvaret for hele det frie scenekunstfeltet, så vel «sentrale kunstnerskap» som nye stemmer. Da fagutvalgets avslag til Grusomhetens Teater ble kjent, burde Slettholm ha sagt klart fra at Rådets nye politikk vil skape store problemer for etablerte kompanier, og at Widvey snarest må være seg sitt ansvar bevisst, og gi erfarne og kunstnerisk anerkjente grupper en fast post på departementets eget budsjett.
Denne artikkelen sto i Klassekampen torsdag den 12. mars 2015
Din kommentar: