Kommentar
En god familieforestilling tilbys Oslos mest velstående familier
Det nærmer seg jul, og tid for barneteater, eller rettere sagt familieteater. Oslos tre teaterinstitusjoner, Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Oslo Nye Teater, går litt ulike veier i sitt valg av barnerepertoar: Det Norske Teatret tar opp igjen «Tonje Glimmerdal», en meget god forestilling som hadde urpremiere i 2013, mens Oslo Nye nok en gang har «sesongpremiere» på «Jul i Blåfjell», som verken moret meg eller femåringen jeg så den sammen med i fjor.
Nationaltheatret satser gjerne på klassikere, et unntak var fjorårets sceneversjon av Jo Nesbøs bestselger om «Doktor Proktors prompepulver». I 2012 satset teatersjef Tømta på Egners «Folk og røvere i Kardemomme by», i 2013 på «Ronja Røverdatter» og lørdag var det nypremiere på «Dyrene i Hakkebakkskogen» – i en stort sett Egner-tro versjon. Illustrasjonene er en viktig del av Egners forfatterskap, derfor er det riktig at teatret har beholdt både hans scenografi og hans kostymer.
Godt er det at regissør Kim Haugen har beholdt Egners stadige henvendelser til et lydhørt publikum, og ikke gjør altfor mange forsøk på å «modernisere» teksten, spesielt fordi de få gangene han gjør det, er hensikten tydeligvis å more de voksne. En del overspill, for eksempel i Pepperkakebake-scenen, er irriterende, og svekker skuespillernes troverdighet. Barna på scenen gjør en flott innsats, på premieren var Thomas Rikheim Fangel en uvanlig sjarmerende Brumlemann, mens Kjersti Botn Sandal imponerte som Klatremus.
I det store og hele er «Hakkebakkeskogen» også i år blitt skikkelig godt barneteater, ikke minst takket Per Christian Revholts fantastiske innsats som musikalsk leder: Handlingen i «Hakkebakkeskogen» er litt oppstykket og mangler dramatisk spenning. Men her spiller det ingen rolle fordi Per Christian Revholt som kan kunsten både å verne om, og å fornye stykkets mange velkjente sanger, også sørger for at de får den plass de fortjener – denne «Hakkebakkeskogen» er faktisk noe så sjeldent som en musikal for barn.
Flere forestillinger er allerede utsolgt, og et godt stykke ut i november er det ingen ledige plasser verken i orkester eller i parkett, til tross at billettene her for to voksne og to barn koster henholdsvis 1630 og 1170 kroner. For 1370 kroner kan man få plass på 1. balkong, på 2. balkong koster det ikke mer enn 590 kroner – til gjengjeld er det ikke akkurat attraktive plasser! Med andre ord, billettprisene skaper et klasseskille: for å få oppleve en viktig del av vår kulturarv må barn ha velstående foreldre.
Samtidig er det disse forestillingene som virkelig beriker Nationaltheatret: I 2012 ble «Kardemomme by» spilt 74 ganger, sett av 48 394, og innbrakte litt over 11,5 millioner. Teatrets nest beste selger samme år, «Anna Karenina», ble spilt 30 ganger for 13 168 tilskuere og innbrakte 3,1 millioner. Det må være lov å undre seg over at et statsstøttet teater som ifølge teatersjef Hanne Tømta «vil invitere inn flere publikummere, hvor ungdom og innvandrere er opplagte grupper», ikke har råd til å tilby billetter til en fornuftig pris til sine største salgssuksesser!
Denne kronikken sto i en noe kortere utgave i Klassekampen onsdag 21. oktober 2015
Din kommentar:
Hakkebakkeskogen
Foto Øyvind Eide