En utfordring for Hanne Tømta

Ibsenfestivalen har behov for å fornyes, og bør underkastes en kritisk vurdering. Er det selvsagt at det bare skal være Ibsen å se på Nationaltheatret i de to ukene festivalen varer?

Det er snart gått to måneder siden Sebastian Hartmanns Matteuspasjon avsluttet Ibsenfestivalen. Årets, den ellevte i rekken, tilhører ikke de mest spennende. Én årsak kan være at det var Eirik Stubøs siste festival som teatersjef, og han har kanskje mistet noe av gløden. En annen årsak kan være at økonomien har vært usikker, slik at ambisjonsnivået måtte senkes: «Foreløpig», kalte Eirik Stubø festivalprogrammet han la fram i juni, og varslet et definitivt program i august, men det kom aldri. Eirik Stubø håpet i det lengste at Trond Giske allerede i år skulle sørge for støtte til festivalen, men det blir først aktuelt fra neste år av. En tredje årsak kan rett og slett være at det ikke var gått mer enn to år siden Ibsenåret. Det førte også internasjonalt til en fornyet interesse for Ibsens dramatikk, slik at det i 2006 nok var flere severdige gjestespill å velge mellom enn i 2008.

 Det er ikke sikkert at utvalget vil bli så mye bedre når Hanne Tømta skal arrangere festival om to år, men en ny teatersjef med spesiell interesse for russisk teater vil forhåpentligvis kunne tilføre festivalen nye impulser. Enkelte, som NRKs Lisa Kristin Strindberg, hevder at vi nordmenn ikke er klare over hvor stor Ibsen anses å være utenfor landets grenser, men det er likevel et faktum at de mest nytenkende utenlandske regissørene ikke først og fremst er opptatt av Ibsens dramatikk. Heldigvis har de heller ikke alle som mål å dekonstruere kjente og mindre kjente verk. Mange er faktisk langt mer nysgjerrige på ny dramatikk enn norske regissører later til å være, og de gangene de vil nytolke klassikere er Ibsens skuespill bare en av mange muligheter.

 I noen land kan enkelte av Ibsens samfunnsdramaer fremdeles oppleves som aktuelle og relevante – festivalen har gjennom årene presentert oss for oppsetninger fra for eksempel Kina, Maputo og Iran som beviser det. Men disse gjestespillene har hatt størst samfunnspolitisk interesse, samtidig som de har gitt oss nordmenn anledning til å glede oss over hvor mye lenger vi er kommet enn andre, og over hvor fantastiske vi er som har fostret en så stor dramatiker.  

 Det er altså slett ikke sikkert at de neste Ibsenfestivalene vil kunne by på større opplevelser enn årets. Det er derfor på sin plass å stille spørsmål ved selve festivalens innhold. Er det så innlysende at bare Ibsens dramatikk skal stå på programmet? Ellen Horn valgte å videreutvikle Ibsentradisjonen ved å invitere unge norske dramatikere til å skrive i Ibsens ånd: I 1996 Jon Fosse med Barnet, i 1998 Cecilie Løveid med Østerrike. Hun utvidet også festivalkonseptet ved å presentere internasjonalt kjente, nyskapende, og utfordrende regissører: canadiske Robert Lepage med Elsinore i 1996 og senere litauiske Eimuntas Necrošius med sin Hamlet-tolkning.

 Denne veien har ikke Eirik Stubø fulgt. I hans sjefstid er det gjort lite for å fornye Ibsenfestivalen som, slik navnet innbyr til, i to uker annet hvert år har konsentrert seg om Ibsen og intet annet. Til gjengjeld tok Stubø allerede i 2001 initiativet til Samtidsfestivalen som nok har ligget hans hjerte nærmere, og som fra et teatermessig synspunkt også har vært mer interessant.

 Hittil har begge disse festivalene eksistert på sponsorenes nåde. Fra og med 2009 har Trond Giske økt Nationaltheatrets tilskudd med  «2 millioner kroner til teatrets alternerende festivaler, Ibsenfestivalen og Samtidsfestivalen», men disse to millionene skal også «dekke administrative kostnader knyttet til Ibsenprisen». Av departementets budsjett er det umulig å anslå størrelsen av disse administrative kostnadene, men det virker opplagt at de vil gjøre et betydelig innhugg i  festival-millionene. Med andre ord risikerer de to festivalene også i fremtiden å måtte leve under trange kår, med de kunstneriske begrensninger det vil måtte medføre.

 Desto større utfordring for Hanne Tømta. Ibsenfestival-konseptet bør utvilsomt underkastes en kritisk vurdering. Riktignok viser besøkstallene at publikum er forbausende trofast. På Hovedscenens gjestespill varierte besøket, 40 prosent belegg for Vildanden fra Budapest, 54 for Sebastian Hartmanns urpremiere på Matteuspasjon - heri innlemmet en høyst spesiell Brand  og faktisk hele 86 prosent for Vildanden fra Berlin, for øvrig den beste av de tre, men på småscenene spilte samtlige gjestespill for omtrent fulle hus. Det tyder på at festivalen i sin helhet først og fremst appellerer til de spesielt interesserte. Det kan tenkes at den vil nå ut til flere dersom en ny teatersjef presenterer et gjennomtenkt kunstnerisk prosjekt, og ikke, slik tilfellet dessverre har vært de siste årene, et program som gir inntrykk av å bestå av et visst antall tilfeldig sammensatte og vilkårlige valgte gjestespill.

Ellen Horns vellykte forsøk på å sprenge festivalens snevre Ibsen-rammer både med nyskrevet norsk dramatikk og med spennende internasjonale, ikke bare tyske, teaternavn, burde problemfritt kunne integreres i et overordnet kunstnerisk prosjekt. Og finnes det ikke nok førsterangs utenlandske Ibsenoppsetninger å velge mellom, så kutt ut de middelmådige! Bedre med  færre tilbud som alle er førsteklasses.

 

Publisert: 07.11.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!