Under tittelen "Kulturen drukner i valgkampen" hadde Klassekampen i går en interessant artikkel, skrevet av Yngvild Gotaas Torvik, om kulturpolitikkens manglende plass i valgkampen. Det er ett tema jeg ikke kan la være å kommentere.
Det var med stor interesse jeg leste Yngvild Gotaas Torviks artikkel om kulturpolitikkens manglende plass i valgkampen. Hun har helt rett, og det er på høy tid at en riksdekkende avis retter søkelyset mot et grunnleggende problem for norsk kulturliv. Men det er kanskje ikke så rart at kulturpolitikken omtrent ikke nevnes i valgkampen all den tid den er så å si usynlig i mediene året rundt.
Kulturpolitikk er et tema som har opptatt meg i mange år. Interessen min ble for alvor vekket da jeg, etter å ha vært journalist i feministtidsskriftet Sirene fra 1974 til bladet gikk inn i 1983, ble kulturredaktør, først i Ny Tid, og så i Nationen der jeg hadde hovedansvaret for kulturdekningen fram til 2002.
Den gangen oppdaget jeg at selv om jeg alltid hadde vært opptatt av kultur, spesielt av litteratur, film og teater, visste jeg så å si ingenting om kunstens økonomiske og politiske plass i samfunnet. Jeg begynte å lese meg opp, og snart skjønte jeg at nettopp kulturpolitikken var et viktig underlag for våre mange kunstytelser. Litt etter litt åpnet en stor og spennende verden seg for meg, en verden jeg så det som min oppgave å dele med mine lesere.
I bokhyllen har jeg fremdeles alle kulturbudsjettene – og komité-innstillingene – fra 1985 fram til i dag. Ni kulturministre – fra Hallvard Bakke til Trond Giske via blant andre Åse Kleveland, Anne Enger Lahnstein, Ellen Horn, og Valgerd Svarstad Haugland - har jeg fulgt med argusøyne.
Og gledeligst av alt – kulturpolitikken interesserte leserne, ikke minst alle de som på ett eller annet vis arbeidet i kultursektoren – og jeg oppdaget at de faktisk var langt flere enn jeg hadde trodd.
Yngvil Gotaas Torvik spør om det er politikerne med kulturminister Helleland i spissen, mediene eller rett og slett velgerne som har ansvaret for at kulturpolitikken ikke er synlig i valgkampen. Slik jeg ser det, skyldes det at mediene har som uuttalt - og kanskje litt ubevisst prinsipp - ikke å dekke kulturpolitikk. Det ville dermed være rart om den plutselig skulle bli et aktuelt moment i valgkampjournalistikken.
Da jeg ble 67 år og måtte forlate Nationen, håpet jeg at avisen ville sørge for å fortsette min kulturpolitiske dekning. Slik gikk det ikke. Den forsvant, og ingen andre har tatt den opp siden, verken i Nationen eller andre steder. Og mens min journalistikk mottok anerkjennelse fra Norsk kulturråd, Norsk Amatørteaterråd, Norsk Bibliotekforening og Norsk Forleggerforening, ga verken Presseforbundet eller Journalistlaget uttrykk for at de syntes denne kulturdekningen var interessant.
Så det er nok ikke så rart at kulturpolitikken er lite synlig i årets valgkamp!
Din kommentar: