Splatter for kidsa

Av Svein Krogvig

Er det teatrets oppgave å vinne barn og unge for voldsestetikken?

I de siste årene har voldsestetikken erobret de norske teaterscenene. På Hålogaland Teater har publikum i Sarah Kanes debutstykke fra 1995 fått oppleve to voldtekter, en torturscene, masturbering, at et menneskeøye blir spist, så et spedbarn.
Det Norske Teatret har spilt Martin McDonaghs splatterkomedie Løytnanten fra Inishmore med bakgrunn fra konflikten i Nord-Irland. En mann tortureres, tre andre blindes mens blodet renner, så blir de skutt, og hjernemassen spruter (he he!). I siste akt parteres likene: Skuespillerne sklir rundt i blod og gørr, sager og sliter av armer og bein som de vifter med. I Klassekampen skrev Therese Bjørneboe at ”her sprenges grensene for hva som kan vises på en scene.”

Stockholms Stadsteater gjestet i høst Nationaltheatret med Hedda Gabler, i regi av Alexander Mørk-Eidem. Hedda skyter seg gjennom munnen for åpen scene. Hjernen hennes sprøytes utover bakveggen.(He he!) Vi føler lettelse når Helena af Sandeberg sekunder seinere kommer frem sprell levende og tar imot applausen.

Høstens største satsing på Det Norske Teater er Jungelboka.  I denne utgaven foregår ikke handlingen lenger i Indias jungel, men i en storby i forfall. ” …  ikke barneteater,” skriver kritiker Mona Levin i Aftenposten. ”Målgruppen er ungdommen det ellers ikke finnes teater for, bare bloddryppende filmer og dommedagskrigsspill til metallrytmer.” Også her blomstrer voldsestetikken: Et morshjerte skjæres ut og spises, mens sjakalen gnager på en avrevet arm. Stykket er en dystopisk visjon som tar alle med storm: ”… et nytt grep med rått og morsomt dialektteater på ungdommens premisser”, sier Aftenposten , mens Dagbladet  mener dette er teater i et nytt språk for en aldersgruppe som sjelden får et så godt tilbud.

Hålogaland teater har satt 18-årsgrense for Sarah Kanes Sprengt, men teatersjefen vil slippe inn de som er yngre. Teaterviter Knut Ove Arntzen i Bergen mener 18-årsgrensen er en overnervøs reaksjon, en misforstått sensur som begrenser den kunstneriske friheten. Det Norske Teatret anbefaler 11 års grense for Jungelboka, men yngre barn har adgang. Mona Levin bagatelliserer volden: Dette er ren hverdagskost for de unge og ”noe bare enkelte pysete voksne reagerer på”.

Moderne voldsestetikk ble utviklet i filmkunsten med nærgående og dvelende skildring av vold i den hensikt å sjokkere. I de seinere år har vi fått en undersjanger som kalles splatterfilm, eller gørrfilm, med nærgående fremstilling av ekstrem tortur, av bukspretting og lemlestelse. Svært ofte har scenene pervers seksuell karakter. Splatter har smittet over i cyberspace, spesielt i spillmarkedet. Mona Levin har nok rett i at dette er hverdagskost for de unge.

 Splatter er avhengig av spesialeffekter. For 20 år siden gav en skikkelig blodsprut sjokkeffekt. Nå er repertoaret utvidet til hjernemasse. Når et moderne grovkalibret prosjektil trenger inn i hjernen, eksploderer den myke og litt grøtaktig substansen. Både Løytnanten fra Inishmore og Hedda Gabler bruker denne spesialeffekten. Hos Ibsen får scenen et ekstra poeng: Hedda har jo drømt om en død i skjønnhet og anbefalt Ejlert Løvborg å skyte seg gjennom hodet.

I følge Knut Ove Arntzen er voldsestetikk et kulturuttrykk, og må godtas i den kunstneriske frihetens navn. I nummer 1/08 av det anerkjente Norsk Shakespeare og teatertidsskriftet, skriver teaterviter Keld Hyldig yldig om ”In-yer-face”, eller ”Rett-i-fleisen” teatret. Voldsestetikken er drivkraften i en ny og grensesprengende teaterform. Den er tatt inn under Akademias beskyttende vinger, men er det dermed sagt at den bør formidles videre til barn og unge, og være et bevisst virkemiddel i et teater på ”ungdommens premisser”? Er det teatrenes oppgave å lage splatter for kidsa?

 

Dette innlegget sto i Debattspalten på Aftenpostens kultursider tirsdag 11. november

Publisert: 12.11.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!