Siste artikler:

Fosse-festivalen

Fire høyst forskjellige gjestespill

Nynorskens Hus «Nokon kjem til å komme», en samproduksjon mellom Riksscenen, Västanå Teater, Fortellerfestivalen og ensemblet. Regi Leif Stinnerbom
Det Norske Teatret, Scene 2: «Kant» - gjestespill fra Ex voto à la lune, Frankrike, regi Emilie Anna Maillet
Det Norske Teatret, Scene 3 «Og så kan hunden komme» - gjestespill fra Västanå Teater i samarbeid med Epo Art A/S. Regi Leif Stinnerbom
Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Draum om hausten», gjestespill fra Teatr im Lensoveta. Regi Jurij Butusov

Jon Fosse-festivalen bød på fem gjestespill - og jeg er glad for at jeg fikk sett fire av dem!

Fra den 6. til den 15. september markerte Det Norske Teatret at Jon Fosse fyller 60 år i høst med tre premierer og fire gjestespill, et gjestespill på Nynorskens Hus pluss flere samtaler og seminarer. Teatrets tre premierer er en del av repertoaret og kan sees i høst. Derfor valgte jeg å få med meg gjestespillene – det er jo ikke så ofte våre institusjonsteatre viser scenekunst fra andre land! Dessverre var jeg bortreist da den japanske tolkningen av «Nokon kjem til å kome» ble vist på Scene 3 14. og 15. september, men de fire andre fikk jeg sett.
Det startet med «Nokon kjem til å komme» på Nynorskens Hus. Regissør er Leif Stinnerbom, som i snart 30 år har vært teatersjef for Västanå Teater, og i sommer har hatt stor suksess med sin oppsetning av Jon Fosses «Edda». Folkemusikk og dans har alltid satt sitt preg på hans forestillinger, og gjør det også i hans tolkning av «Nokon kjem til å komme». Tett omslynget kommer Hun (Margit Myhr) og Han (Ådne Geicke Kolbjørnshus) inn på scenen, og så vel den stillfarende dansen som blikkene de to utveksler, sier meget om kjærligheten de føler for hverandre, og som de nå vil leve ut alene, uten kontakt med noen andre i verden. Men er det mulig? Det går ikke lang tid før hun uttrykker frykt for at noen skal komme, og snart er han der, den sjarmerende og muntre Mannen (Vetle Springgard) som har solgt dem huset, og drømmen om den fullkomne kjærligheten slår sprekker.
Jeg har ikke tidligere sett de tre rolleinnehaverne, men de har alle spilt på Västanå Teater, og deres gjengivelse av Jon Fosses tekst gjorde sterkt inntrykk –deres kroppspråk, mimikk og innlevelse tilførte replikkene en nyansert og helt spesiell troverdighet, og sammen med Stinnerboms bruk av musikk og dans gjorde det «Nokon kjem til å komme» til en total teateropplevelse.
Verken «Kant» eller «Og så kan hunden komme» er skrevet som teater, de er blitt dramatisert av regissører. «Draum om hausten» i regi av russiske Juri Butusov var det andre av Fosses egne skuespill som gjestet Festivalen. Som i «Nokon kjem til å komme» er Kjærligheten mellom mann og kvinne ett hovedtema i «Draum om hausten», men her er Døden det andre. Det kommer blant annet til uttrykk ved at handlingen utspiller seg mellom gravene på en kirkegård, der Mann tilfeldig møter igjen Kvinne. De to kjente hverandre «for lenge sidan», nå er han gift og far til en sønn, men de tiltrekkes uimotståelig mot hverandre, og forlater til slutt kirkegården sammen. Neste scene utspiller seg også på kirkegården, men nå er det Manns Far og Mor som er der i anledning gravferden til Manns bestemor. Det har tydeligvis gått mange år, og Mann har forlatt konen Gry og sønnen Gaute, kuttet all kontakt med Far og Mor, og er nå sammen med Kvinne – et valg som får fatale konsekvenser. Men har alt dette virkelig skjedd – eller er det bare Manns «draum om hausten»? Det får vi aldri vite.
Juri Butusovs regi understreker det gåtefulle i Jon Fosses poetiske skildring av Manns vanskelige forhold til de tre kvinnene som hver på sin måte styrer hans liv, og som han ender med å dø fra – slik Mor har spådd han kom til å gjøre hvis han ble sammen med Kvinne. Skuespillere med sterkt scenisk nærvær gjør forestillingen til en vakker og gåtefull fabel om kjærlighet og død.
I slutten av 2015 hadde den innovative franske frigruppen Ex voto à la lune premiere på en sceneversjon av Jon Fosses barnefortelling «Kant». Både Nordland
Teater og Hordaland Teater har laget teater av boken tidligere, men dette var første gangen en dramatisering ble vist i Oslo. Åtte år gamle Kristoffer har lagt seg, men får ikke sove, ikke engang Donald-heftet hjelper, og han begynner å spekulere på om verdensrommet slutter et sted, og i tilfelle hvor. Har universet en kant eller er Kant bare filosofen faren siterer fra…? Det helt spesielle ved oppsetningen er for det første det fantastiske fiktive universet som regissør, konseptansvarlig og scenograf Émilie Anna Maillet har skapt med utgangspunkt i Kristoffers værelse og hans filosofiske funderinger, og for det andre den totalt tilstedeværende, spreke og gøyale Kristoffer (Guillaume Hincky). De mange franske barna som var publikum da jeg så forestillingen, moret seg stort, men jeg tror flesteparten gledet seg mer over Kristoffers fysiske hopp og sprell enn over hans teoretiske hopp og sprell. Uansett, en fantasieggende annerledes forestilling som på alle måter tar barn på alvor.
I 1993 ga Jon Fosse ut «To forteljingar». Den ene, «Og så kan hunden komme», dramatiserte Leif Stinnerbom for Nord-Trøndelag Teater, og forestillingen hadde urpremiere i Steinkjer i 2013, også den gangen med Paul Ottar Haga i stykkets eneste rolle, en mann som bor alene med en hund som ser ut til å bety alt for ham. Så en dag blir hunden skutt av en morderisk nabo, som til og med legger hundens blodige lik utenfor mannens dør. Men mannen vet hva han skal gjøre: «I kveld skal den jævelen døy. […] Eg skal spidde hjartet hans. I kveld, når han ligg og søv, skal eg ta livet av han. Eg skal stikke han i hel medan han ligg i senga si og søv.»
Vi følger Paul-Ottar Haga gjennom natta der han nøkternt beretter om drapet, og dagen etter når han begraver hunden. Så blir plutselig verden snudd opp ned…. Men ett ser ut til å være sikkert: Hunden er død, og mannen må fortsette livet i ensomhet.
Dette er Paul-Ottar Hagas forestilling, og i utdypende samspill med de to musikerne på siden av scenen – Anna Karlsson på fele, og Thomas Eriksson på gitar – klarer han faktisk å få meg til å ha en viss medkjensle med den hevngjerrige drapsmannen Haga gir seg ut for å være. En spennende og fasettert rolleprestasjon der Paul-Ottar Haga imponerer med sitt sceniske nærvær.
Kort sagt – en festival med interessante innblikk i Jon Fosses helt spesielle forfatterstemme. selv om jeg nok kunne ønsket at Det Norske Teatret hadde hentet inn flere utenlandske Fosse-tolkninger.