Trond Giske ønsker å erstatte dagens "kulturråd" med et "kunstnerråd". Dette er en meget viktig prinsipiell forandring som iallfall ikke bør innføres uten å bli grundig drøftet.
Til våren kommer Trond Giske med en stortingsmelding om Kulturrådet. Hans uttalelser i Aftenposten 18.12 tyder på at Rådet står foran grunnleggende endringer, og skal bli et «kunstnerråd», i stedet for et «kulturråd» som i dag. Antall medlemmer vil antakelig bli redusert fra 13 til sju eller ni, og ingen kulturpolitikere oppnevnt av Stortinget eller KS vil lenger ha plass i Rådet. Samtlige medlemmer vil bli oppnevnt på rent kunstfaglig grunnlag av Kulturdepartementet eller av kulturministeren selv. «Kulturpolitiske beslutninger skal tas av kulturpolitikerne. Så får fordelingsorganene gjør de kunst- og kulturfaglige prioriteringene», sier Trond Giske til Aftenposten. Jan Landro, kulturredaktør i Bergens Tidende er langt fra overbevist om at dette er en god løsning: «Breddeorientering er oftest av det gode; segregert fagkunnskap har sine begrensninger. Det er i hvert fall verdt å diskutere hvor sterke man skal tillate de rene faginteressene å bli», skrev han nylig.
Saken om Morten Traaviks Miss Landmine aktualiserer problemet. På sitt siste møte vedtok Rådet IKKE å støtte Morten Traaviks nye prosjekt, Miss Landmine i Kambodsja. I 2005 hadde Rådet på scenekunstutvalgets anbefaling bevilget 0,5 million til Miss Landmine i Angola. I år overprøvde Rådet mot en stemme scenekunstutvalgets innstilling, og avslo Morten Traaviks søknad. Det er første gangen det skjer siden Rådet i 1994 overtok ansvaret for de frie gruppene. I referatet er avslaget begrunnet med den intetsigende standardformuleringen «… prioriteres ikke innenfor den aktuelle budsjettrammen». Rådet burde heller ha valgt den mer detaljerte begrunnelsen «avslag, (…)med særlig henvisning til (…) egenart, originalitet og evne til nyskaping», all den tid rådsleder Vigdis Moe Skarstein har uttalt til pressen at «…vi syntes ikke at Kambodsja-prosjektet inneholdt nok nye elementer til å gi ny støtte».
Scenekunstutvalgets fire medlemmer, regissørene Bentein Baardson og Ola Beskow, redaktør og kritiker Therese Bjørneboe og første amanuensis Anne-Britt Gran, reagerte sterkt på å bli overprøvd av Rådet, og sendte raskt en pressemelding der de fant det «svært uheldig at Rådet ikke har fulgt utvalgets innstilling når det gjelder Morten Traaviks prosjekt ”Miss Landmine” i Kambodsja i 2009». De mente Rådets avslag kan «virke uheldig for selve støtteordningsprinsippet på scenekunstområdet i Norsk kulturråd». De konkluderte med at «scenekunstområdet, som andre kunstfelt, er tjent med offentlige støtteordninger som er basert på kunstfaglige bedømmelser.»
I kunstnermiljøene later det til å være bred enighet om at Kulturrådet har overskredet sin kompetanse ved å overprøve det sceniske fagmiljøet. For eksempel mente tidligere scenekunstkonsulent Kai Johnsen at både utvalget og konsulenten i protest burde gå av umiddelbart. Kunstneren selv er overbevist om at avslaget er politisk motivert. «Det er ingen tvil om at dette er politisk sensur. Jeg skulle ønske Kulturrådet ville innrømme det, så kunne vi i hvert fall få en fruktbar debatt», sa han til Dagbladet. Helt feil, ifølge rådsleder Vigdis Moe Skarstein. «Alle som deltok på rådsmøtet var opptatt av dette prosjektets interessante innhold. Ingen som hadde ordet uttrykte noen form for forargelse». Scenekunstutvalgets leder Bentein Baardson avfeide i Aftenposten påstanden om politisk sensur som «det rene og skjære tøv».
En forklaring på Kulturrådets avslag kan paradoksalt nok være at Miss Landmine i Angola var ett av sju prosjekt som Rådet plukket ut for å illustrere Den farlige kunsten, temaet for Kulturrådets årskonferanse. I Dagbladet skriver Therese Bjørneboe og Anne Britt Gran at på konferansen fikk mange «Miss Landmine i halsen når de ble stilt overfor det. Det ble felt en klar smaksdom der i salen på Dansens Hus(…). Vi vil ikke se bort fra at den smaksdommen også hadde betydning for avslaget av Traaviks prosjekt». Det er slett ikke umulig at rådsmedlemmene ble påvirket av det de opplevde, men i så fall er det kanskje bra at de sjelden ser oppsetningene de støtter. Det ville nok lett kunne føre til flere avslag.
I dette tilfelle er det vanskelig å si seg enig i Kulturrådets vurdering. Miss Landmine i Kambodsja vil nødvendigvis bli svært forskjellig fra Traaviks Angola-prosjekt. Men skal Rådet ikke bare fungere som et sandpåstrøingsorgan, må medlemmene på fritt uavhengig grunnlag kunne realitetsbehandle også Scenekunstutvalgets tilrådinger, og vende tommelen ned når de finner et prosjekt for løst fundert. Politisk oppnevnte rådsmedlem Knut Haavik påpeker, faktisk med rette, at Rådet må ha den berømte «armlengdes avstand» ikke bare til politikerne, men også til kunstmiljøene, «nettopp fordi risikoen for kameraderi er så stor». Eller for å si det med Fremskrittspartiet som har oppnevnt ham: «utfordringen er at man hele tiden må holde et friskt blikk på problemstillingen og ikke gradvis la seg blende av fagsjargong og kulturlivets egen selvhøytidelighet».
I denne debatten har flere mer enn antydet at dagens bredt sammensatte råd ikke bør finne på å overprøve scenekunstutvalgets faglige ekspertise. Men da bør Rådet heller ikke befatte seg med støtten til de frie sceniske gruppene, og bevilgningsmyndigheten overføres til Scenekunstutvalget alene.
Dette er neppe en aktuell problemstilling all den tid Trond Giske heller vil ha et «kunstnerråd» enn et »kulturråd». Det blir rett og slett ikke nødvendig, for det vil antakelig ikke falle et kunstnerråd inn å overprøve et kunstfaglig utvalg. Det er et åpent spørsmål om det blir et stort fremskritt, slik Trond Giske tror, eller om Jan Landro har rett i at «breddeorientering oftest er av det gode».
Denne kommentaren sto på trykk i Aftenposten søndag 21. desember
Din kommentar:
Bentein Baardson
Bentein Baardson leder dagens Scenekunstutvalg. Han mener at en årsak til at Kulturrådet avslo å gi støtte til "Miss Landmine" kan være at ikke utvalgets innstilling var godt nok begrunnet. Og dessverre var han ikke selv tilstede på Kulturrådets møte 2. og 3. desember. Det var heller ikke Kulturrådets andre scenekunst-representant, regissør Marit Moum Aune.