Spilles utenlands

Ibsen og Fosse er ikke de eneste norske dramatikeren som spilles i utlandet, I vår spilles Arne Lygre i Danmark og i Tyskland, mens Petter Rosenlund settes opp i Paris.

Vi er veldig opptatt av at norsk film skal gjøre suksess i utlandet. Men på mange måter betyr det vel så mye når utenlandske teatre setter opp unge dramatikere for sitt publkum. Ved at stykkene får landets språkdrakt og tekstene blir tolket utfra de enkelte regissøres forståelse, blir de en del av tilskuernes egen verden på en helt annen måte enn filmen.

Heldigvis er Henrik Ibsen og Jon Fosse  langt fra de eneste norske dramatikere som settes opp i utlandet. 20. januar har Théâtre du Rond-Point i Paris premiere på En umulig gutt av Petter S. Rosenlund. 19. februar er det urpremiere på Arne Lygres Dager under på Teater Momentum i Odense, mens Badisches Theater i Karlsruhe 21. februar har premiere på Mann ohne aussichten (Mann uten hensikt)  i regi av Florian Bösch. Det blir i det hele tatt en travel vår for Arne Lygre, for 28. februar har Det Norske Teatret urpremiere på hans Så blir det stilt  i regi av Torkil Sandsund.

Théatre du Rond-Points hjemmeside har lagt ut dette intervjuet med regissøren av Un garçon impossible, Jean-Marie Ribes som også er leder for Théâtre du Rond-Point.

Hva ga deg lyst til å sette opp denne teksten av en dramatiker som er omtrent ukjent i Frankrike?

- Det som med en gang betok meg med stykket, er at forfatteren tar seg så store friheter, ikke bare med dramaturgien, men også med psykologien og med virkeligheten. I utgangspunktet har vi en helt klassisk situasjon, som nesten kan minne om lett boulevard-teater, men som utvikler seg til en serie med sprang, med forskyvninger, med krokveier som forbauser, forvirrer, forstyrrer balansen og med en vanvittig komikk fører oss inn til redsel og gru. Det er en slags komisk drøm som litt etter litt går over til å bli mareritt – en skildring av vårt samfunn som blir kvalt av en serie absurde regler og hvor de opprørske ungdommene ender opp med å dø hvis de da ikke dreper fienden for å overleve. Når unge mennesker i USA, i Tyskland og helt nylig i Finland massakrerer lærerne eller skolekameratene sine er det et foruroligende tegn på et dårlig fungerende samfunn som pålegger en virkelighet som er uutholdelig for de som ikke klarer å oppfylle kravene.

Til en viss grad vet man aldri om stykket er en komedie eller en tragedie. Det er mye å le av, men samtidig blir man sugd inn i en djevelsk virvelvind, ikke minst fordi hver eneste replikk nærmest fører med seg en ny dramatisk vending.

- Jeg er begeistret for det nesten skrikende sjangersammenstøtet i stykket. Det viser at vi hver eneste dag er nødt til å fortsette å leve i i omgivelser som ikke ligner oss, det er det minste man kan si. Jeg liker at det i stykket finnes døde mennesker som fortsetter å snakke, at beskrivelsen av familieforholdene er så gjennomsyret av løgn og skrekk at det ikke lenger finnes noen muligheter til å leve, til å puste. Det er naturligvis ikke gutten som er umulig, det er det verden han blir født inn i som er. Skal han kunne puste har han ikke noe annet valg enn å drepe de som rett og slett nekter ham å være den han er.

På sin måte handler stykket også om familien, som er sesongens tema på teatret…

Ja, det er et stykke som i hovedsak tar opp familien som illustrasjon på en verden som går av hengslene, en verden hvor følelsesmessige, følsomme og til og med naturlige orienteringspunkter går i oppløsning og erstattes av lovløse tilstander.  (Théâtre du Rond-Point, Dossier de presse, Un garçon impossible)

Publisert: 16.01.09 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Franzisca Aarflot	16.01.09 18:30
Så BRA at du skriver om dette! Ja, det er en annen og langt mer interessant prosess når norsk dramatikk settes opp ute - sammenlignet med film. Det innebærer kommunikasjon og kulturell utveksling - en type gjensidighet som setter spor i kunstnerne og er med og påvirke deres arbeid videre. Altfor lite skrives om dette hjemme.