En minister for scenekunsten?

To ganger på 25 år er situasjonen for norsk teater blitt utredet uten at det har ført til noen stortingsmelding. Trond Giske går rett på sak, og legger fram sin egen melding i april.

Aldri har vi hatt et så mangfoldig teatertilbud i Norge som i dag.

I 1980 hadde vi Riksteatret, fire teatre i Oslo, Operaen iberegnet, ett teater i Bergen, ett i Stavanger og ett i Trondheim, pluss fem splitternye regionteatre.  På de knapt 30 årene som er gått siden den gangen, har det vært en voldsom utvikling på teaterfronten. Vi har fremdeles Riksteatret. Men nå har vi fire nasjonale teatre som staten har hele ansvaret for, 17 landsdelsscener/regionteatre som finansieres av stat og region i fellesskap, ett samisk teater, det kommunale Oslo Nye Teater, pluss 27 mindre og større institusjoner innen dans, teater og opera som alle mottar statsstøtte. I tillegg er over 80 profesjonelle frie sceniske grupper organisert i Danse- og teatersentrum, og vi har en rekke privatteatre.

Få eller ingen av kulturlivets områder har opplevd så store endringer som nettopp teaterfeltet, og få eller ingen har vært gjenstand for så mangelfull politisk vurdering. Men nå har Trond Giske annonsert at han i april skal legge fram en scenekunstmelding, dvs. en melding som behandles av Stortinget etter å ha vært ute på høring. Det er på høy tid.

Utredet to ganger
Like før han gikk av som landets første kulturminister nedsatte Lars Roar Langslet (H) et utvalg som skulle utrede scenekunst-området. Da Skard-utvalget i 1988 leverte sin utredning, var Hallvard Bakke (Ap) blitt kulturminister. Men han satte ikke i gang arbeidet med en scenekunstmelding på bakgrunn av utredningen, slik mange hadde ventet. Det gjorde heller ikke hans to etterfølgere, Eleonore Bjartveit (KrF) og Åse Kleveland (Ap). I stedet ble en rekke av utvalgets forslag innlemmet i de neste årenes budsjetter, men dessverre ikke Skard-utvalgets velunderbygde tilråding om å lage tre ulike støtteordninger for de frie gruppene: en ren prosjektstøtte, et toårig driftstilskudd og en femårig driftsstøtte.

Denne modellen har ingen gått inn for, og det er vanskelig å forstå at en klok og framsynt statsråd som Kleveland ikke grep sjansen til resolutt å anerkjenne de frie gruppenes kunstneriske betydning. Men kanskje med unntak av Turid Birkeland (Ap) har verken ulike kulturministre eller departementets mektige byråkrater prioritert å bedre de frie gruppenes arbeidsvilkår. Det skyldes først og fremst at departementets egne eksperter har særdeles liten sans for den frie og eksperimentelle scenekunsten. Men kanskje også at ingen av våre kulturministre, bortsett fra Ellen Horn (Ap), har vært spesielt opptatt av teater, og Ellen Horn var for sterkt involvert til å kunne gjøre noe for feltet.

Hun nedsatte imidlertid et nytt utvalg med mandat å utrede scenekunsten. To år senere var det statsråd Valgerd Svarstad Haugland (KrF) som mottok en sprikende utredning som ikke har satt spor etter seg, og heller ikke resultert i noen stortingsmelding.

Trond Giskes egen melding
Det kan være forklaringen på at Trond Giske behendig har unngått å nedsette et nytt utvalg. Den nye meldingen blir hans, og hans alene.

Han har likevel ønsket å få kvalifiserte innspill, og i den hensikt inviterte han nylig hele teaternorge på seminar. Her la Danse- og teatersentrums daglig leder, Tove Bratten, for nte gang fram de nedslående fakta om det frie scenekunstfeltet. Hvis hun når fram, vil Trond Giske definitivt ha bevist at han er en handlekraftig og bestemt minister som tør å gå sine egne kulturpolitiske veier. Mer penger til fri scenekunst er ikke noe folkekrav som man skårer sterkt i popularitetsmålinger på å innfri. Det er nok å minne om Fremskrittspartiets innstilling til all scenekunststøtte.

Problemet er at teaterdriften er, og lenge har vært, den tyngste posten på Kulturdepartementets budsjett. Relativt sett har den gått noe ned: I 1986 utgjorde statens utgifter til teater 29,1 prosent av det totale kulturbudsjettet. I 2008 utgjør de ikke mer enn 21,3 prosent, og bevilgningene til fri scenekunst tar ikke store plassen, bare 4,6 prosent av totalbevilgningene til scenekunsten.

Misforholdet er skrikende. Men løsningen er ikke, og kan ikke være, å skjære ned på støtten til institusjonene. Snarere tvert imot. De fem første regionteatrene har langt fra nådd det økonomiske nivå de ble forespeilet den gangen de ble etablert, og bevilgningene til en del av de «nye» regionteatrene er latterlig lave. De ulike økningene Trond Giske har foretatt i den senere tid virker for øvrig så vilkårlige at de kan mistenkes for å være personmotiverte.

Fremtiden for de frie gruppene
I det hele tatt er det behov for en grundig drøfting av fremtiden for norsk teater. Er den viktigste prioriteringen i dagens situasjon virkelig å satse flere millioner på et nytt teater i Oppland slik årets budsjett legger opp til? Utvilsomt haster det langt mer med å bedre arbeidsvilkårene for de frie gruppene. Det må naturligvis gjøres gradvis, men et første skritt på veien kan være å la 12 kompanier, i stedet for to som i dag, nyte godt av den flerårige basisfinansieringen på tre millioner kroner. Det vil bety en årlig økning på 36 millioner. Samtidig bør det innføres et toårig driftstilskudd på en million til 24 kompanier. Det vil utgjøre 24 millioner i året, og så kan prosjektstøtten bli stående som i dag. Et løft på 60 millioner er en forsiktig begynnelse, og burde lett la seg gjennomføre: Bare støtten til Nobels Fredsinstitutt og Stavanger som europeisk hovedstad utgjør i år til sammen over 61 millioner! Og scenekunst-utgiftene vil fremdeles ligge under 25 prosent av budsjettets totalutgifter.

Kort sagt: Det er på høy tid med en gjennomreflektert, nytenkende og utradisjonell scenekunstmelding. Og det skulle da nettopp være noe for statsråd Giske?

Denne artikkelen sto først på trykk i Verdens gang mandag 17. mars

Publisert: 16.06.08 av IdaLou Larsen