Historien om Dramatikkens Hus

Bakgrunnsartikkel

Forslaget om å gjøre Det Åpne Teater til Dramatikkens Hus debatteres livlig i disse dager.

Historikk

Det Åpne Teater har siden starten arbeidet for å utvikle ny norsk dramatikk, og for budsjettåret 2008 søkte teatret om penger til en radikal utvidelse av virksomheten: etableringen av et Dramatikkens Hus som skulle bestå av det eksisterende Åpne Teatret, og av en ny enhet som ble kalt Scenetekstutvikling. Teatret, som i 2008 mottok nærmere fire millioner kroner i statsstøtte, søkte om ytterligere sju millioner til drift av det planlagte Huset.

Kulturdepartementet ga regissør Bentein Baardson, Dramatikerforbundets formann, Gunnar Germundson og universitetslektor Siren Leirvåg i oppdrag å vurdere forslaget fra Det Åpne Teatret.

Resultatet av deres evaluering ble oppsummert i stortingsmeldingen Bak kulissene som Trond Giske la fram 20.juni i fjor. Baardson, Germundson og Leirvåg konkluderte med at «Dramatikkens Hus er avgjørende for framdriften og vitaliteten innen dette feltet».

Gruppen støttet forslaget om scenetekstutvikling, men presiserte at det «er naturlig å tenke seg en omlegging av Det Åpne Teater til Dramatikkens Hus, hvor det legges et primært fokus på manusprosess, ikke produksjon» (min utheving), mens Det Åpne Teater i sin søknad la vekt på at «Scenetekstutviklingsenheten skal lokaliseres sammen med eksisterende virksomhet i Det Åpne Teaters lokaler».

Evalueringsgruppen understreket også at «en eventuell opprettelse av en slik institusjon ikke må gå på bekostning av de muligheter man i dag har når det gjelder ulike finansieringskilder for støtte til scenetekst». Dette gjaldt imidlertid ikke ordningen der teatrene har fått refundert maks 60 000 kroner av dramatikerens honorar ved urpremierer. Den mente utvalget med fordel kunne «legges inn som en del av finansieringen for aktivitetene i Dramatikkens Hus».

Ordningen som i dag forvaltes av Norsk kulturråd, ble i 1988 innført av daværende kulturminister Hallvard Bakke. Den gangen var refusjonsbeløpet begrenset til kr. 50 000, men totalsummen – en million kroner – var den samme som i dag. Denne posten har definitivt ikke holdt tritt med lønns- og prisutviklingen, det kan være en grunn til at forslaget om å nedlegge ordningen ikke har ført til ramaskrik.

 Departementet støttet forslaget om et Dramatikkens Hus, og sluttet seg også til «at refusjonsordningen for de faste scenekunstinstitusjonene ved uroppføringer av ny norsk og samisk dramatikk kan omdisponeres». Men – kanskje i påvente av etableringen av Dramatikkens Hus – ble urpremiere-refusjonen opprettholdt også i 2009.

Trond Giske hadde valgt å legge fram scenekunstmeldingen Bak kulissene nettopp på Det Åpne Teater, så ingen ble forundret over at han bare tre måneder senere, i budsjettforslaget for 2009, la inn «2 mill. kroner til arbeidet med å etablere et Dramatikkens hus med sikte på igangsetting av virksomheten fra 2010. Tilskuddet på 2 mill. kroner er teknisk lagt til Det Åpne Teater».

Det Åpne Teaters Notat

2009-budsjettet ble endelig vedtatt i desember, og 6. januar mottok Kulturdepartementet et notat fra styret på Det Åpne Teater som forklarer hvordan de tenker seg virksomheten på Dramatikkens Hus. I slutten av januar ble notatet offentliggjort, og styreleder Bente Erichsen sa 10. februar til scenekunst.no at «departementet ser vårt notat om Dramatikkens Hus som et godt grunnlag for en budsjettsøknad. Den leverer vi 1. mars, og kort tid etter vil vi utlyse stillingen som daglig leder»,

Ifølge notatet ønsker Dramatikkens Hus å bli «et nasjonalt kompetansesenter for scenetekst». Huset vil «tilby utviklingsmuligheter på høyt profesjonelt nivå for forfattere av scenetekst.» Huset har som mål å «sikre faglige relasjoner mellom dramatikere og teaterprodusenter (….) og formidle tekster av høy kvalitet til egnede produsenter.» Bare i løpet av det første året er det meningen å «bidra faglig og økonomisk til 40 manusprosesser». Huset satser også på å «bygge relasjoner til regionale institusjoner med tanke på samarbeid» og har til og med ambisjoner om «å bidra til å bygge opp et større publikum for nye scenetekster».

Mens Huset opprinnelig bare skulle samarbeide med «Dramatikerforbundet, Norsk teater- og orkesterforening og Danse- og teatersentrum for å sikre en bred forankring i hele scenekunstmiljøet», går notatet inn for å utvide bekjentskapskretsen med to faggrupper, Norsk Skuespillerforbund og Norsk Sceneinstruktørforening. Pussig nok er det bare fire av de fem organisasjonene som er tiltenkt plass i styret: Danse- og teatersentrum får ingen representant.

Som skissert i Bak kulissene skal det nye Huset ha to avdelinger, den ene skal arbeide med scenetekst, den andre skal fortsette med å produsere og programmere forestillinger. En daglig leder skal være den øverste ansvarlig, mens de to avdelingene skal ha hver sin kunstneriske leder. Tekstutviklingsavdeling skal «ha ansvaret for å utvikle nye scenetekster basert på innsendte manus».

Foruten den kunstneriske lederen i full stilling, skal avdelingen ha «flere konsulenter i mindre brøker, til sammen 2,5 årsverk». Disse «konsulentene» skal kunne rekrutteres fra dagens dramaturger: «Konsulentene kan ha sitt faste virke som dramaturger på for eksempel regionteatre i en stillingsbrøk, samtidig som vedkommende arbeider med tekstutvikling i Dramatikkens Hus».

Hvorfor dramaturgen skal få beholde sin yrkesfaglige tittel på regionteatret, men skal gå over til å bli noe så ullent og uklart som «konsulent» på Det Åpne Teatret gis det ingen forklaring på. Den kunstneriske lederen skal i tillegg ha ansvaret for å selge de ferdige tekstene, eller, som det står, «å formidle ferdige tekster til teatre/frigrupper».

Hvis tekstavdelingen tenner på et manuskript, skal forfatteren kunne motta tre ganger 50 000 kroner i skrivestøtte, dvs. 150 000 kroner. Dersom ett teater kjøper dette manuskriptet, vil det måtte betale totalt 150 00 kroner for rettighetene fordelt på 100 000 kroner til forfatteren, som da vil ha fått totalt 250 000 kroner, slik Dramatikeravtalen tilsier, og 50 000 til Dramatikkens Hus, som «en viss kompensasjon» for tekstutviklingsarbeidet.

Dersom et teater selv tar initiativet til å få utviklet et manuskript på Tekstutviklingsavdelingen, hvilket det vil bli begrenset adgang til, må teatret samtidig betale 50 000 kroner til dramatikeren. Det vil automatisk utløse 100 000 kroner til dramatikeren fra Dramatikkens Hus. Når, og hvis, teatret kjøper den ferdige teksten, vil det måtte betale ytterligere 100 000 kroner til forfatteren. Dermed vil forfatteren ha fått det kontraktbestemte honoraret på 250 000 kroner, mens teatret også i dette tilfelle bare vil ha betalt 150 00 kroner for manuskriptet.

 Sceneavdelingen, det gamle Åpne Teater, skal ha ansvaret for «å programmere scenene» – hvor mange scener teaterhuset skal romme, er ikke nærmere angitt – og «produsere en til tre forestillinger i året». Mens tekstutviklingsavdelingen skal ha 3,5 årsverk, kunstnerisk leder i full stilling pluss 2,5 konsulenter, skal scenekunstavdelingen ha en kunstnerisk leder, en kunstnerisk rådgiver i full stilling, mens den tekniske avdelingen skal ha en teknisk sjef på heltid pluss to sceneteknikere på fulltid, med andre ord vil sceneavdelingen totalt ha 5 stillinger i heltid.

I tillegg kommer administrasjon med tre fulltidsansatte i tillegg til daglig leder.

Konklusjon

I kveld, 19. februar, har Stortingets kulturkomité avgitt sin innstilling. Her står det lite om Dramatikkens Hus, bare en nærmest enstemmig - alle utenom Frps medlemmer - tilslutning til prosjektet: "Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter departementets planer om opprettelsen av et Dramatikkens hus".

Publisert: 19.02.09 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Håkon Mathias Vassvik

24.03.09 03:12

Jeg synes det er merkelig, på grensen til skandaløst, at Danse- og teatersentrum ikke har styreplass. Med en løsning som finansielt legger seg tett opp til de større institusjonene skulle man tro at Dramatikkens hus i sin styresammensetning burde knyttet seg nærmere til det frie feltet. Tross alt er det her det meste av ny norsk scenetekst blir utviklet i dag (tror jeg, har ikke noe tall). Er i hele tatt nyskjerrig på hvordan dette huset har tenkt å forholde seg til det frie feltet og de ulike behov dette feltet har. F.eks. feltets behov for dramaturgiske tjenester, som ofte blir nedprioritert i en stram økonomi og med lite tid. Er også en smule skeptisk til hvorfor man prioriterer at huset skal «produsere en til tre forestillinger i året». Burde ikke sceneavdelingen ha fokuset på tekstutvikling den også? Og levere tjenester på bakgrunn av dette. En full produksjon binder store midler og mye arbeidskapasitet, tre mye mer. Huset har en begrenset stab og da tenker jeg det er bedre å fokusere på tjenester i forhold til tekst, og heller fokusere på å avhjelpe de eksisterende produksjonsproblemene i det frie feltet gjennom andre kanaler. En mulighet her ville opplagt være å styrke produksjonsmulighetene i tilknyttning til de andre programerende scenehusene og å tone ned denne aktiviteten i det framtidige Dramatikkens hus. Å holde fokuset på tekstutvikling heller enn produksjon av teater vil muligens også gjøre det mer attraktivt å bruke huset i sammenheng med de eksisterende ordningene for støtte til scenetekst hos Kulturrådet. I tillegg vil det muliggjøre en mer åpen og fleksibel rolle i forhold til det frie feltet og ikke minst dramatikere som vil prøve ut tekst. Håper Bente Erichsen klarer å rive seg løs fra sitt merkelige ståsted ute på flanken av denne diskusjonen.