Kommentar
I 2010 vil Dramatikkens Hus være et faktum. Drømmene til Dramatikerforbundet og Norsk teater- og orkesteforening vil gå i oppfyllelse, og Trond Giske vil bli kjent som den kulturministeren som har gjort mest for norsk dramatikk. Eller...?
I dag mottar Kulturdepartementet Det Åpne Teaters budsjettsøknad om etableringen av Dramatikkens Hus. Umiddelbart utlyses stillingen som daglig leder, kanskje også stillingene til de to kunstneriske avdelingslederne. Daglig leder skal være ansatt innen 1. april, og tiltre før sommeren.
Det ser altså ut til at Dramatikkens Hus er sikret en egen post på 2010-budsjettet, og alt tyder også på at forslaget får gjennomslag uansett utfallet av høstens stortingsvalg. I kulturkomiteens innstilling til Giskes Bak kulissene er Frp det eneste partiet med motforestillinger til prosjektet, antakelig takket være helhjertet tilslutning fra Dramatikerforbundet og Norsk teater- og orkesterforening. Dermed kommer Trond Giske til å gå inn i historien som kulturministeren som har gjort mest for norsk dramatikk. Og det vil ikke ha kostet ham mange millionene.
Da planene om Dramatikkens Hus i fjor ble offentliggjort i Trond Giskes stortingsmelding Bak kulissene, ga svært mange teaterfolk uttrykk for en velbegrunnet skepsis. Men institusjonsteatrenes interesseorganisasjon, Norsk teater- og orkesterforening, har ikke kommet med noen motforestillinger, og nevnte heller ikke saken med ett ord i sin høringsuttalelse om Bak kulissene. Det må bety at teatersjefene nå er positive til etableringen av et Dramatikkens Hus.
Med respekt å melde, det kan virke som om de ikke har gått grundig nok inn i saken. Styreleder for Det Åpne Teater, Bente Erichsen, overrakte i januar Kulturdepartementet et Notat om husets organisasjon sammen med et foreløpig budsjett. Notatet er senere blitt offentliggjort, og det viser at svært lite skiller det planlagte Dramatikkens Hus fra dagens Åpne Teater som de fleste mente lå «under det nivå som skal til for å vinne dramatikernes og teatrenes tillit» (Evaluering av Det Åpne Teater, Norsk kulturråd, 2005). Det skal være like mange ansatte i teknisk avdeling og i administrasjonen, men pussig nok et halvt årsverk mindre i den helt sentrale tekstutviklingsavdelingen, og et årsverk mer i scenekunstavdelingen, som for øvrig, i motsetning til hva man kunne vente, langt fra bare skal være et høyst nødvendig laboratorium som arbeider med nye tekster, men også produsere tre forestillinger årlig og programmere gjestespill. Akkurat som Det Åpne Teater lenge har gjort.
Med hele tre ledere blir nok Dramatikkens Hus temmelig topptungt, og pussig er det også at daglig leder som «skal ha hovedansvar for å oppfylle husets formål», ikke får i oppgave å selge de ferdig utviklede manuskriptene til teatre og frie grupper. Det ansvaret skal hvile på den kunstneriske lederen for tekstutviklingsavdelingen, enda man skulle tro at vedkommende, avdelingens eneste fast ansatte, vil ha mer enn nok å henge fingrene i med 40 manus å utvikle hvert år. I stedet for å satse på en sterkere tekstutviklingsavdeling enn i dag, ender den nye organisasjonsmodellen opp med det motsatte – en redusert avdeling. Ellers kommer sikkert nye kunstneriske koster til å erstatte de gamle – og alle vet jo at nye koster feier best.
Imidlertid blir det en vesentlig forskjell mellom Det Åpne Teater og Dramatikkens Hus: Mens Det Åpne Teater fikk i underkant av fire millioner fra staten, tyder alt på at staten kommer til å bevilge rundt 11 millioner kroner til Dramatikkens Hus, det vil si nesten tre ganger mer enn til Det Åpne Teater. Spørsmålet blir hva Huset skal bruke pengene til. Noe vil nok gå til daglig leder, og det skal også settes av midler til «reisevirksomhet for de kunstnerisk ansatte» og «reisestøtte til dramatikere som har behov for å møte teaterprodusenter/dramaturger i tekstutviklingsprosessen».
Men hovedtyngden av pengene skal Huset bruke til å lokke til seg teatre og dramatikere. Selv om den kunstneriske lederen for tekstutviklingsavdelingen ikke klarer å selge en ferdig utviklet tekst til noe teater, er dramatikeren likevel garantert en inntekt på 150 000 kroner, og dersom teksten blir kjøpt inn, vil honoraret bli på 250 000 kroner, nesten ti tusen kroner mer enn i dag hvor dramatikeren tjener 240 445 kroner på et stykke. Ikke rart at dramatikerne støtter helhjertet opp om det nye Huset.
Teatersjefene har også grunn til å gni seg i hendene. De vil betale langt mindre enn i dag når de velger å kjøpe inn en tekst som er ferdigutviklet av Dramatikkens Hus. Attpåtil vil de betale samme summen enten det er Dramatikkens Hus som har valgt seg ut en tekst, eller om teatret selv har tatt initiativet: 150 000 kroner, det vi si 90 000 mindre enn i dag! Nå vil det riktignok bare settes av en «begrenset sum» til å videreutvikle teatrenes egne prosjekter, og teatrene vil ikke få være med og avgjøre hvilke tekster som fortjener videreutvikling. Det skal bestemmes internt i Dramatikkens Hus. Det plager tilsynelatende ikke teatrene, siden de ikke engang har kommentert det.
Det er pengene som teller, ser det ut til, og teatrene slutter derfor helhjertet opp om en finansieringsmodell som gjør det langt mindre attraktivt for et teater og en regissør selv å utvikle en tekst fram til premiere. Det er synd, for det er en arbeidsform som har stått sin prøve: Det er bare å tenke på Shakespeare og Molière! Dramatikeren som har lyst til å følge Ibsens eksempel, og prøver seg uten hjelp fra Dramatikkens Hus, vil også ligge dårligere an i konkurransen enn sin mer tidsriktige kollega. Selve modellen ligner den som eksisterer i filmbransjen, der statlige utvalg gir sin velsignelse til utvalgte manuskripter. Problemet er bare at film og teater er grunnleggende forskjellige kunstarter.
Problematisk er det også at verken teatrene eller dramatikerne har sørget for en bred, åpen debatt om Dramatikkens Hus. Det har styrelederen på Det Åpne Teater satt seg imot: - Skulle alle de ulike yrkesgruppene i teaternorge drøftet planene våre, er det iallfall sikkert at det aldri var blitt noen enighet, har hun sagt, uten å forstå at nettopp derfor var en debatt høyst nødvendig.
Men nå er det for sent. Snart er Huset et faktum.
Din kommentar:
Trond Giske
Carl Morten Amundsen
Carl Morten Amundsen, leder for Norsk Teaterlederforening