Strålende colombiansk "Folkefiende"
Av Henrik Ibsen Regi: Juan Manuel Francisco Viveros I rolleneblant andre: Juan Carlos Osorio (Stockman), Luz Marina Arcos Delgado (Katrine, hans hustru), Ana Maria Gómez (Petra, hans datter), Adriana María Bermúdez (Stockmanns søster) Med støtte fra Den norske ambassaden i Colombia
Hva godt gjør det vel å ha rett, dersom man ikke har makt?
Av Magnus Bratten
(Bogotá): Ibsens En folkefiende er et strålende skuespill, som selv i 2009 ikke er gått av moten. Det beviste el Teatro del Valle Independiente, fra Calí i Colombia.
Selv i Norge i dag er jo den enkle tematikken i skuespillet interessant. Men hvordan gjør det seg i Colombia(?), et land med adskillig større interne konflikter enn Norge for å si det forsiktig.
Først og fremst vil jeg fastslå at stykket gjør seg strålende i Colombia kanskje mest på grunn av konteksten, men også på grunn av det latinamerikanske lynnet. For Colombias Dr. Stockman var en fyrig mann, som kjempet mot den ”kompakte majoritet” og vi i publikum følte hele tiden hans desperasjon når han alene forsøkte å ”gjøre det riktige”…
På grunn av den enkle problemstillingen og persongalleriets manglende psykologiske dimensjon anser enkelte i Norge En folkefiende for ett av Ibsens svakere stykker. Jeg opplever at det tvert imot nettopp er enkelheten i kampen Dr. Stockman kjemper, som gjør stykket så interessant. Det er akkurat som om alt annet er strippet bort for å konsentrere oppmerksomheten om det fundamentale spørsmålet: hva hjelper det å ha rett om du ikke har makt?
For meg er denne tematikken også tidløs i Norge, selv om betydningen av stykket i Colombia i dag kanskje er noe større.
De fleste nordmenn kan kjenne seg igjen i tematikken på mer overfladiske eller filosofiske nivåer, men betydningen av å kjempe mot den kompakte majoritet får en helt annen dimensjon i et land som i mer eller mindre grad har opplevd intern konflikt i et halvt århundre, som sliter med forskjellige voldelige illegale grupperinger, alt fra ekstrem-venstre og ekstrem-høyre til rene narkotikabanditter, og som har en historie av overgrep og attentat mot fagforeningsledere, politikere, advokater og embetsmenn.
Denne situasjonen har ennå ikke fått noen umiddelbar løsning, og kanskje foreligger det ingen løsning i nær fremtid. Riktignok har dagens colombianske regjering har gjort visse fremskritt med sin demokratiske sikkerhetspolitikk, men groteske avsløringer av kidnappinger av fattige unggutter som drepes og deretter fremstilles for media som falne geriljasoldater, har nylig vært et tydelig signal om at alt ennå ikke er som det skal. Og mens det i latinamerikansk sammenheng er en enestående nyhet at at den tidligere peruanske presidenten Alberto Fujimori er blitt dømt for brudd på menneskerettighetene, trenger ikke det bety at verken verden, Latinamerika eller Colombia er sikret mot at nye ytterliggående midler ikke vil bli brukt til å knuse interne konflikter.
Selve oppsetningen var også spennende i sin form, med videoinstallasjoner og maskebruk. På et punkt ble også publikum en del av forestillingen, vi ble den kompakte majoriteten Dr. Stockman kjemper i mot.
Skuespillerne var også svært gode. Spesielt imponerte Adriana María Bermúdez som Stockmanns søster og Juan Carlos Osorio Molano: hans Dr. Stockman hadde enorm pondus og karakter. Det er også spennende og kanskje vågalt at man har valgt å gjøre om Stockmans bror til en søster, på et kontinent kanskje mer kjent for sin machismo enn sin likestilling.
Din kommentar:
En folkefiende
En folkefiende
En folkefiende