Styreleder for Det Åpne Teater ønsker ikke å offentligjøre navnet på noen av søkerne til de tre stillingene som ledere for det nye Dramatikkens Hus. En uklok avgjørelse, men det er ennå ikke for sent å snu.
Dramatikkens Hus har tatt spranget over fra prosjekt til realitet.
Tre lederstillinger
I mars utlyste Hodejegerne den nye institusjonens tre lederstillinger. Daglig leder skulle være en person «med administrativ/økonomisk ledererfaring og med utpregede samarbeidsevner. Vedkommende skal bygge opp virksomheten i nær kontakt med det øvrige scenekunstfeltet. Aktuelle kandidater har erfaring fra kunstnerisk virksomhet, er fortrolig med økonomistyring og trives godt i lederrollen. Personalforvaltning vil inngå som en viktig del av ansvarsområdet. Erfaring med strategisk og kulturpolitisk arbeid vil også bli tillagt vekt.» Til denne stillingen var det per 4. april meldt seg rundt 25 søkere.
Til å lede tekstavdelingen ville Hodejegerne ha «en person med erfaring fra scenisk tekstutvikling», mens de til sceneavdelingen ønsket seg «en person med instruktørerfaring eller erfaring med utvikling av prosjekter for scene». Felles for begge disse «personene» var at de måtte være «dyktig teamledere og sterke relasjonsbyggere». Ifølge scenekunst.no har «drøye ti, nesten 15» lyst på å lede tekstavdelingen, mens 30 ønsker å lede sceneavdelingen, det vil i praksis si overta ansvaret for Det Åpne Teater. I lys av debatten som har vært omkring Dramatikkens Hus, er det verd å merke seg sceneavdelingen har dobbelt så mange søkere som den nye, og viktigere, tekstavdelingen. Som Inger-Margrethe Lunde antyder i et innlegg i Aftenposten søndag, er det for øvrig påfallende at rundt 40 personer har søkt de to stillingene som kunstneriske ledere for henholdsvis tekst- og sceneavdelingen uten å ane hvem som de skal få som øverste leder.
Akkurat som kulturminister Trond Giske er Bente Erichsen meget opptatt av likestillingsperspektivet. Hun underretterderfor intervjueren, scenekunst.nos redaktør Julie M. Løddesøl, om at cirka «25 personer har søkt stillingen som daglig leder, 60 prosent av dem er menn og 40 prosent kvinner. Drøye 10, nesten 15, er søkere til stillingen som leder for tekstdelen, 55 prosent av dem er menn, 45 prosent er kvinner. Det er ca 30 søkere til stillingen som leder for scenedelen, 48 prosent kvinner og 52 prosent menn. Med andre ord er det så godt som lik fordeling mellom kjønnene.» Antall søkere var omtrentlig ettersom Bente Erichsen ventet flere søkere etter den formelle fristens utløp.
Styret for Det Åpne Teater, som også håndterer ansettelsene av ledere til Dramatikkens Hus, består foruten Bente Erichsen, av Gunnar Germundson fra Dramatikerforbundet, Hanne Lindbæk fra Skuespillerforbundet, Bjørn Sæther fra Sceneinstruktørforeningen og av Cathrine Kleivdal som representerer de ansatte. Omtrent halvparten av søkerne har ønsket at deres søknad skal behandles konfidensielt, og det har vakt oppsikt at dette styret, med hjemmel i stiftelsesloven, konsekvent nekter å oppgi navnene på de som ikke har krevd konfidensiell behandling. «… uten den andre halvparten ville det kunne skape debatt på så ufullstendig grunnlag at vi syns det ble meningsløst», sa Bente Erichsen til Julie M. Løddesøl.
Styret har nå nedsatt et eget ansettelsesutvalg. Her er det overhodet ikke snakk om likestilling. Her er det bare kvinner: Bente Erichsen selv, som seg hør og bør, teatrets tekniske sjef Cathrine Kleivdal, og sjefen for Agder Teater, Inger Forthun, som tiltrådte stillingen sin 1. mars, og ennå er et forholdsvis ubeskrevet blad i teaternorge. Hvis alt går etter planen, skal sjefen for Dramatikkens Hus og Det Åpne Teater være ansatt «i løpet av de første ukene i mai».
Ingen radikale forandringer
I den endelige søknaden Bente Erichsen leverte kulturministeren i begynnelsen av mars, hadde hun tatt hensyn til noen av innvendingene som var kommet. Flest innrømmelser var det overfor det frie feltet. For eksempel ble det nå understreket at «Dramatikkens Hus skal ha et differensiert tilbud som ivaretar et bredt spekter av form, uttrykk, prosesser og metode (min utheving)». Tekstprosessene ville kunne «være initiert både av teatre/frie produksjonsenheter, Dramatikkens Hus og av dramatikere/tekstforfattere/skrivende scenekunstnere selv (mine uthevinger)». Videre ble nå teatre og «frie produksjonsenheter» sidestilt, og «frigrupper (skulle stå) fritt til å inngå avtaler med dramatikere om royalty heller enn grunnhonorar ved produksjon og salg til f.eks. Skolesekken, slik det praktiseres i dag». Et viktig moment, for selv om institusjonsteatrene vil tjene økonomisk på å benytte Dramatikkens Hus – en tekst vil da koste dem 150 000 kroner i stedet for 244 000 kroner – vil det under de rådende forhold være helt urealistisk for en fri gruppe å punge ut med 150 000 kroner for en scenetekst.
Det første utkastet la vekt på at det ville være en «begrenset sum til disposisjon» i de tilfelle der et teater eller en frigruppe selv tok initiativet til å få utviklet et manus. I den reviderte utgaven var det endret til – med noen trykkfeil - at «men den summen det søkes om i oppstartsåret, vil det være en begrensete summer til disposisjon for alle alternativer.» Med andre ord gir det definitive utkastet inntrykk av at Dramatikkens Hus, teatrene og de frie gruppene skal ha lik anledning til å initiere en tekstutviklingsprosess. Men Bente Erichsen har ikke endret en tøddel på setningen fra første-utkastet som poengterte at det er «kunstnerisk leder og konsulentene» som skal ha «ansvar for å lese manus, velge hvilke som skal utvikles og videreutvikle disse (min utheving)». Her kan det oppstå særdeles interessante smakskonflikter.
Mange reagerte i utgangspunktet på at i den første søknaden skulle «sceneavdelingen», som for øvrig fortsatt skal hete Det Åpne Teater, være pålagt å produsere en til tre forestillinger i året. Dette tok tilsynelatende Bente Erichsen hensyn til, og blant andre redaktøren for www.scenekunst.no var tilfreds med at det i den definitive søknaden bare sto at «Dramatikkens Hus skal fungere som programmerende scene, og i tillegg kunne produsere forestillinger». Men litt lenger nede står det fremdeles at den nye teatersjefen på Det Åpne Teater «skal ha ansvar for å programmere scenene og produsere en til tre forestillinger i året» (min utheving).
Aldri for sent å snu!
Bente Erichsen og hennes styre har med andre ord bare tatt hensyn til noen av innvendingene som ble reist mot det planlagte Dramatikkens Hus. Inger-Margrethe Lunde, tidligere leder for Dramatikerforbundet, i dag bl.a. anmelder i Aftenposten, har reagert på måten styret håndterer saken på. I en kommentar i Aftenposten søndag skriver hun treffende at «med bakgrunn i all kritikken og uroen som opprettelsen av Dramatikkens Hus er forbundet med, ville det ha vært klokt å bryte tausheten». Med rette skriver hun videre at «uroen er der: Hvordan kan et styre velge ledere med tilstrekkelig kompetanse, når de selv i praksis har vist sviktende skjønn i utformingen av Dramatikkens Hus?» Lunde undrer seg også over at halvparten av søkerne, rundt 40 personer, «ikke våger å fortelle at de søker» og slår fast at «tausheten som styret har omgitt seg med og som nå gjenspeiles blant søkerne. er et dårlig tegn».
Ingenting i behandlingen av denne saken inngir tillit, aller minst styrets arrogante selvsikkerhet. Det nytter vel ikke å minne Bente Erichsen og hennes medsammensvorne om at det ennå ikke er for sent å snu, og rett og slett rive ned taushetsmuren?
Din kommentar:
Bente Erichsen
Bente Erichsen bør revurdere sin beslutning om ikke å offentliggjøre noen av søkerne til de tre lederstillingene i Dramatikkens Hus.
Foto Olav Olsen