Kulturpolitikken

Uglesett av alle redaktører

idalou.no er hundre prosent enig med pianist og statsviter Ingrid Røynesdal som i "Aftenposten" forleden etter lyste en kritisk gjennomgang av Trond Giskes politikk.

I Aftenposten 20.april skriver statsviter og pianist Ingrid Røynesdal en viktig kronikk om den totale mangel på kritisk vurdering av Trond Giskes kulturpolitikk. Røynesdal påpeker at kunstnerne og deres organisasjoner, forståelig nok, er mer opptatt av å nyte godt av Giskes gavmildhet enn av å stille kritiske spørsmål. Så de får være unnskyldt. Det er heller ikke lett for opposisjonspolitikerne å angripe en kulturminister som fra 2006 til 2009 har klart å øke Kulturdepartementets budsjett med nærmere 1,9 milliarder kroner. Røynesdal velger derfor å utfordre norske journalister.

 

Og medienes rolle er det verd å stanse opp ved. Samfunnsredaktørene har ikke holdt tritt med utviklingen, de betrakter visst fremdeles kunst og kultur som fritidssysler for det bedre borgerskap. Kulturpolitikken har iallfall ikke noen plass i deres virkelighetsbilde, heller ikke i deres analyser av det politiske maktspillet. De har ikke engang oppdaget at det var kulturpolitikken som startet hele det rødgrønne samarbeidet, da Trond Giske( Ap), Magnar Lund Bergo (SV) og Eli Sollied Øveraas (Sp) med brask og bram i mars 2004 kom med nyheten om at de gikk sammen om noe de ga det dobbeltbunnede navnet «Kulturløftet».

 

Kulturredaktørene er like gammelmodige som sine kolleger i samfunnsavdelingene. De er opptatt av intellektuelle, kunstneriske og filosofiske problemstillinger, og svever høyt over den kulturpolitiske hverdag. Samtidig ønsker de å tiltrekke seg et bredt spekter av lesere, og de utvider med lett hjerte kulturbegrepet til å gjelde uansett hva slags stoff de velger å plassere på kultursidene.

 

Heldigvis skjer det iblant at en kulturjournalist spontant blir så opptatt en sak at hun forvandler seg til politisk journalist: Aftenpostens Lotte Sandberg har alene klart å sette Trond Giske egenrådige håndtering av Nasjonalmuseet på dagsorden. Den slags skjer dessverre altfor sjelden, kanskje fordi kulturredaktørene i liten grad oppmuntrer kulturpolitisk engasjement hos journalistene, for eksempel ved å følge opp en spontan og sterk kommentar med gravejournalistikk. I tilfellet Dramatikkens Hus har kommentator Inger Margrethe Lunde sluppet til med to engasjerte og treffende kommentarer. Men kulturredaktør Knut Olav Åmås har ikke gitt en journalist i oppdrag å følge opp saken.

 

For overhodet å ha en sjanse til å få omtale i rikspressen, må en kulturpolitisk sak ha tilknytning til Oslo. Trond Giskes avgjørelse om å etablere et nytt regionteater, Teater Innlandet, ved å la Hedmark Teater utvide virksomheten til Oppland, har vakt voldsom debatt i de to berørte fylkene. Men til tross for at Innlandet Teater skal satse mer ærgjerrig enn Nationaltheatret på å få «internasjonal betydning», har Giskes høyt kontroversielle planer ikke fått særlig mange spaltemillimeter i den såkalte rikspressen.

 

Mediene har skrevet en del om Kulturrådet i det siste – stikkord Morten Traaviks Miss Landmine og saken med Le Monde Diplomatique ­– men ingen har vist noen interesse for det aller viktigste spørsmålet: Hvilken fremtid har Trond Giske bestemt for Kulturrådet? Det ble opprettet i 1965, og har siden, til flere kulturministres åpenlyse misunnelse, spilt en ledende rolle i den langsiktige utformingen av norsk kulturpolitikk. Allerede da Trond Giske var nestleder i Stortingets kulturkomité, rettet han søkelyset mot Kulturrådets rolle, og da han i 2007 nedsatte det hurtigarbeidende Løkenutvalget, regnet han nok med at resultatet ville bli en negativ vurdering av Rådets arbeidsmetoder. Han ble skuffet.

 

Nå er mange spent på hvordan han tenker seg Rådets framtid – et kulturdirektorat under departementets ledelse, eller et vingeklippet Råd med begrenset mandat? Han har varslet en sak til Stortinget og det begynner å haste, blant annet fordi rådsmedlemmene som skulle ha blitt erstattet 1. januar, har fått sin funksjonstid forlenget til 1. juli.

 

Stortingets interesse virker laber. Det siste skriftlige spørsmål Trond Giske har mottatt kom 16. april fra kommunalkomiteens Vera Lysklætt (V) 16. april, og lyder som følger: ”Vil statsråden ta et initiativ overfor Lotteritilsynet om å be de utforme et regelverk som gjør det mulig for arrangørene av "den røde steinen" i Hammerfest å fortsette tradisjonen med å vedde på når steinen går gjennom isen?”

 

 

Mediene har skrevet en del om Kulturrådet i det siste – stikkord Morten Traaviks Miss Landmine og saken med Le Monde Diplomatique ­– men ingen har vist noen

Publisert: 27.04.09 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!