Blandet mottakelse i Paris for Melancholia, med musikk av Georg Friedrich Haas og libretto av Jon Fosse.
I kveld er Jon Fosse i Paris for å lese egne tekster på Opéra National de Paris der Melancholia som hadde premiere mandag i denne uken spilles i aften.
Operaversjonen av Melancholia har fått en meget blandet mottakelse. På Le journal de Papageno oppsummerer Patrick Loiseleur reaksjonene, og gir linker til de fullstendige kritikkene.
Reaksjonene virker blant etter urpremieren på Melancholia på Parisoperaen. I Les Échos skriver Michel Parouty om «et enigmatisk verk som bæres av en sanger uten sidestykke». I Le Monde går Pierre Gervasoni hardt ut mot «den deprimerende akademismen» til komponist Haas. For Eric Dahan i Libération er ikke melankolien lenger det den var, og han beskriver operaen som «like ufarlig og anekdotisk som de for tiden så trendy platene til unge franske syngedamer med gitar» mens Jacques Doucelin i ConcertClassic utbryter «Herregud, noe så kjedelig!» og mener hele oppsetningen er «en maskin som går på tomgang».
Alle anmelderne legger vekt på intrigens og scenografiens ekstreme enkelthet, men også på de store kvalitetene til sangerne og til orkesterdirigent Emilio Pomarico. Hva musikken til Haas angår, snakkes det om mikrotonaliteter og spektral musikk (som hos Gérard Grisey) og Messiaen-lignende rytmer. (...)
Til slutt later det til at publikum er mindre kresne enn kritikerne for premierne ble fulgt av langvarig applaus. De som derimot må være nedtrykte mens jeg skriver disse ordene er de som sitter i billettlukene på Bastille-Operaen: Det finnes ledige plasser til alle oppsetninger, uansett kategori, og det er tegn på et sørgelig dårlig publikumsbesøk. Er operaen virkelig en død eller døende kunstform? Og operahusene museer som skal holde liv i klassikerne mer enn de skal få fram nye kunstnerk?»
Om Jon Fosses libretto skriver Eric Dahan at «gjennom å dyrke abstraksjonen, berører Melancholia s libretto, Jon Fosses egen nedkortede versjon av de første sidene av romanen Melancholia I, i svært liten grad det universelle, og ender heller opp som en lettsindig lettvekter». Og når Jacques Doucelin klager over at Melancholia er så kjedelig, legger han til «og alltid av samme grunn når det dreier seg om en ny opera: fordi den mangler en libretto som er navnet verdig. Dette til tross for at det er forfatteren selv, Jon Fosse, som har skrevet librettoen til Melancholia med utgangspunkt i sin roman av samme navn.»
Melancholia