Tross alt er det langt fra Julie til Broder Lorenzo, unnskyld rockepresten Lorenza.
Kommentaren under sto på trykk i VG 13. august, etter at avisen dagen før hadde slått opp på hele forsiden at Pia Haraldsen skal spille i Haugesund Teaters oppsetning av Romeo og Julie. Her skriver jeg at Herborg Kråkevik, som 1997 fikk rollen som Julie på Den Nationale Scene i regi av Bentein Baardson "så vidt jeg husker ikke hadde annen teatererfaring enn at hun hadde spilt Eliza Doolittle i musikalen My fair lady – et langt sprang fra Shakespeare." I ettertid er jeg blitt gjort oppmerksom på at dette ikke medfører riktighet: Herborg Kråkevik har bl.a. gått på Guilford School of Acting i England. Det er bare å beklage, og denne setningen har jeg nå sløyfet. Men resten av kommentaren står jeg så absolutt inne for!
«Pia Haraldsen fikk Shakespeare-hovedrolle: Hån mot skuespillerne. Teatertopper raser». VGs hovedoppslag 11. august tenner naturlig nok min teaterkritiker-nysgjerrighet, og jeg blar ivrig over til Rampelys. En megetsigende billedtekst lyser mot meg: «Romeo, min Romeo: Pia Haraldsen tror det vil gå bra når hun nå skal spille Shakespeare for første gang.»
Jeg skjønner at «teatersjefer og skuespillere (er) opprørte» som det står med feite hvite typer lenger nede på siden. Å tolke en så myteomspunnet ung kvinneskikkelse som Julie for et institusjonsteater som Haugesund Teater krever profesjonalitet. Er det teatersjef Birgit Amalie Nilssen som har villet satse på en glamorøs tv-kjendis for å skape blest om oppsetningen? Men i så fall – hvordan har hun fått regissøren til å godta en så uerfaren skuespiller i en så sentral rolle?
Jeg begynner å lese. Etter et par sekunder antar saken sine rette dimensjoner: Pia Haraldsen skal slett ikke spille Julie – hun skal være broder Lorenzo, presten som vier det unge paret, og forgjeves gjør alt som står i hans makt for å hjelpe dem. En viktig birolle, men ikke like sentral som for eksempel Ammen eller Romeos gode venn Mercutio.
Jeg oppdager videre at teatersjefen selv skal ha regien, og at hun, helt i tråd med tiden, har planlagt en forholdsvis ukonvensjonell tolkning av den klassiske kjærlighetstragedien. Birgit Amalie Nilssen vil nå fram til ungdommen i Haugesund, og skriver i en pressemelding at «forestillingen er satt i et hardt mafiamiljø i dagens Italia.» Shakespeares Escalus var fyrste i Verona, her er han naturligvis «Gudfar» og broder Lorenzo har endret kjønn, og er blitt til «en ung kvinnelig rockeprest» - i dagens katolske Italia! For øvrig går teatersjefen konsekvent inn for å utnytte at hun har fått en kjendis med i forestillingen, for hun slår kategorisk fast at presten Lorenza er «en av de tre hovedrollene» i stykket. Hva hun skal gjøre med Shakespeares tekst for å få det til å stemme, sier hun ikke noe om.
Haugesund Teaters Romeo og Julie kan bli en fengende og god oppsetning, og den kan bli riktig dårlig. Men det er det ingen gitt å vite før etter premieren 17. september, og Pia Haraldsens innsats blir neppe avgjørende for det kunstneriske utfallet – uansett hvor mye regissøren strever for å promovere presten Lorenza.
Det er imidlertid interessant at Pia Haraldsen i en birolle på et lite teater på Vestlandet får «teatertopper» til å «rase». En «opprørt» Otto Homlung, avtroppende teatersjef på Trøndelag Teater, betegner saken som «et hån mot skuespillerkunsten, manglende respekt for fag og kunnskap». Men han hadde ingen problemer med å la Gåte-vokalist Gunnhild Sundli tolke Ibsens Hedvig på Trøndelag Teater, til tross for at hun hadde minimal skuespillerbakgrunn, og ingen formell utdannelse.
At Agnete Haaland raser er forståelig. Som formann for Skuespillerforbundet er det hennes simple plikt. Men hun kunne kanskje spart seg en ovenfra og ned-uttalelse som at «hvis teatersjef Nilssen ønsker seg en prest som virker som hun ikke skjønner noen ting, så får det være hennes valg».
Den eneste fornuftige i denne saken er Toralv Maurstad, selv en stor skuespiller: «Hvis hun er bra er hun bra, er hun dårlig er hun dårlig», sier han til VG. Og ja – så enkelt er det.
Pia Haraldsen