Ariane Mnouchkine er opptatt av de store fortellingene, og hun vil lage et folkelig og musikalsk teater. Men det teatret først og fremst trenger i dag - det er tid!
Nationaltheatret arrangerte i dag et møte mellom presse og medier og årets Ibsenprisvinner, franske Ariane Mnouchkine som i vel 40 år har ledet sitt navngjetne Théâtre du Soleil, som holder til i La Cartoucherie i Vincennes.
Den svenske teaterkritikeren Leif Zern som også er medlem av juryen for Ibsenprisen, presenterte prisvinneren. Han ga et kort riss over hennes liv og hennes verk, og avsluttet med at å se en av Ariane Mnouchkines oppsetninger ikke bare var å se en forestilling, men å ta del i en beretning. «Tilskuerne blir tatt med på en reise, sa han, - og vi er totalt til stede med både kropp og sjel.»
Funklende gullmynter
Så ga han ordet til Ariane Mnouchkine som fortalte at enkelte medlemmer av kompaniet hennes hadde visst at Ibsenprisen antakelig kom til å gå til henne og hennes teater. – Men jeg fikk først vite det da Liv Ullmann ringte meg. Det jeg opplevde da – at det var blitt gjort meg en stor ære, og jeg var naturligvis svært stolt, men så var det jo Liv Ullmann som snakket med meg, og for mitt indre blikk så jeg for meg mange bilder av filmer der hun har spilt, til og med av noen der hun ikke har vært med, og samtidig hørte jeg gullmyntene klinge og det gjorde denne æresbevisningen enda mer funklende. Kunstnere har nemlig ikke bare behov for å bli anerkjent, de har også behov for midler til å skape sin kunst.
Ifølge den første invitasjonen som ble sendt ut, skulle de enkelte journalistene få anledning til personlige intervjuer med prisvinneren etter plenumsseansen. Men heldigvis besluttet teatret til slutt at hele pressemøtet skulle foregår i plenum. Jeg skriver heldigvis, for når journalistene gis anledning til personlige intervjuer, er alle så engstelige for å stille ett spørsmål som en kollega kan ”stjele” svaret på, at det ikke blir noen plenumsdebatt i det hele tatt.
Dagens møte ble givende og interessant, et godt bevis på spørsmål fra mange ulike vinkler, gir det beste journalistiske stoffet. Ariane Mnouchkine gjorde et meget sympatisk inntrykk. Åpent og direkte svarte hun på alle spørsmål, og ikke med standardsvar, hun ga seg tid til å reflektere og utvidet dermed ofte spørsmålstillerens perspektiv.
Et gammeldags teaterkompani
Som Shakespeare og Molière i sin tid leder Ariane Mnouchkine sitt eget kompani, Théâtre du Soleil. Det ble grunnlagt i 1964, og har siden 1970 holdt til i La Cartoucherie i Vincennes, i utkanten av Paris. Denne tradisjonsrike formen for teaterorganisering er i ferd med å dø ut, selv om mange regissører og teatersjefer i Europa fremdeles arbeider med egne ensembler. Slik er ikke den norske modellen der ensemblet er knyttet til det fysiske teaterhuset, og stadig må tilpasse seg sjefer med nye kunstneriske innfallsvinkler. Det er for øvrig kanskje den viktigste årsaken til at vår norske ensemble-modell er i ferd med å smuldre opp. Théâtre du Soleil har beholdt ideene fra 1968, og teatret drives fremdeles som et kollektiv, der alle fra teatersjefen og nedover, tjener akkurat det samme, 1800 euros eller i underkant av 16 000 norske kroner.
- Det er riktig at det ikke nettopp er en høy lønn. Men det finnes andre ting å leve for enn penger, sier musiker og komponist Jean-Jacques Lemêtre som har vært ved teatret i 30 år. – Det er for hvor mange vaskemaskiner, stereoanlegg og duppeditter man har bruk for. Dessuten spiser vi på teatret, ypperlig mat, for det er alltid noen meget dyktige kokker blant oss. Så nei, vi har ikke noe å klage over,
Den første store suksessen til Théâtre du Soleil var1789 som handlet om den franske revolusjonen (1970/1973), Hun har satt opp nye versjoner av Shakespeare (Richard II, Helligtrekongersaften, Henrik IV), Euripides og Aiskhylos, Molière (Tartuffe) men også mange nyskrevne tekster, blant annet av Hélène Cixous som hun har samarbeidet med siden 1985. Théâtre du Soleil mottar 1,2 millioner euros (cirka 11 millioner norske kroner) i statsstøtte.
Et folkelig teater
- Men rett skal være rett, sa Ariane Mnouckine. – Til tross for at jeg har gitt åpent uttrykk for at jeg sterkt misliker president Sarkozy, har det ikke fått noen konsekvenser for statstilskuddet vi mottar. Men tilskuddet har stått stille svært lenge, og vi har stadig økonomiske bekymringer. Derfor er jeg så glad for denne prisen. Den tilsvarer våre lønnsutgifter i halvannen måned, og gjør driften fram til høstens premiere meget lettere for oss.
Flere av teatrets skuespillere var blitt med til Oslo der de under prisoverrekkelsen torsdag kveld viste en spontan liten forestilling. De fleste har arbeidet på teatret mellom 13 og 20 år, de som bare har sju års ansiennitet kaller hun med et smil for nykommere.
En av de som har lengst fartstid på teatret er komponisten og musikeren Jean-Jacques Lemêtre.
- I 30 år har vi arbeidet sammen. Og jeg kan trygt si at uten ham ville teatret utviklet seg i en helt annen retning, for Jean-Jacques er langt fra bare en komponist som setter musikk til oppsetningene, takket være hans innsats er musikken like viktig som resten av forestillingen. Teatret og musikken har alltid hørt sammen, og i det asiatiske teatret er båndene mellom dem aldri blitt oppløst. Musikken spiller en meget viktig rolle i våre forestillinger, den understreker ikke bare bevegelsene, den gir også uttrykk for følelsene, og gjør at Théâtre du Soleil er et folkelig og et musikalsk teater.
- I Frankrike forbindes uttrykket folkelig teater gjerne med 1950-årene og Jean Vilar og hans TNP (Théâtre National Populaire). Kan du si noe mer om Théâtre du Soleil som ”folkelig” teater?
- Den kjente instruktøren Antoine Vitez ga en meget god definisjon av «folkelig teater»: Det er et eliteteater for alle, sa han. For meg dreier det seg om å gi det beste til flest mulig, selv om tilskuere med ulikt intellektuelt utgangspunkt ikke vil ha samme forståelse av opplevelsen. Jeg håper at en forholdsvis kunnskapsløs elev i videregående skole vil kunne forstå det som utspiller seg på scenen mens en professor i filosofi får en ny og frisk opplevelse. Det dreier seg om hvilke uttrykk følelsene gis og om skuespillernes evne til å gå inn i sine roller. Og det er her musikken blir viktig, for den kan uttrykke alle følelser: den blir bindeleddet mellom skuespilleren og tilskueren, fordi tilskueren oppfatter musikken med kroppen, og dermed kan identifisere seg med det skuespilleren gir uttrykk for med ord. Mitt teater er folkelig og dermed må det også være musikalsk.
Fortellinger, idealer og ideologier
Ariane Mnouchkine har aldri satt opp Ibsen, et forhold hun naturligvis ble bedt om å kommentere.
- Det farlige spørsmålet som måtte komme, smilte hun. – Akkurat som Molières Tartuffe som jeg har satt opp, er Et dukkehjem dessverre alltid sørgelig aktuelt i en eller annen del av verden. Det Ibsen skriver om står meg nært, det gjør ikke hans form. Den står titteskapteatret for nær.
På mange måter regner Ariane Mnouchkine seg som en gammeldags teaterskaper.
- Jeg er ikke postmoderne, jeg er ikke en gang moderne. For meg er de store fortellingene ikke døde, det er de vi leter etter, for vår oppgave er nettopp å være i de store fortellingers tjeneste. Jeg er sørgelig klar over at det er blitt kastet et nådeløst og avslørende lys over de siste århundrers store ideologier. Men jeg oppgir ikke mine idealer fordi ideologiene er blitt misbrukt, og jeg mener det er viktig ikke å sette likhetstegn mellom store fortellinger og store løgnhistorier.
Tid – det viktigste kravet
Ariane Mnouchkine skal ha en ny premiere i høst, antakelig 11. november. Den siste oppsetningen hennes, Les Éphémères, hadde urpremiere i desember 2006, og ble spilt på La Cartoucherie fram til slutten av april 2008. Bruker teatret virkelig over ett år på å innstudere en ny oppsetning?
- Nei, det gjør vi ikke, men det hender at vi bruker mye over seks måneder. Tid er noe av det viktigste for et teaterkompani som vårt. Vi er et kollektiv, og det er veldig viktig at vi ikke er redde for hverandre. En instruktør må kunne si «jeg vet ikke» og skuespillerne skal kunne godta en instruktør som sier det. Det er klart at det krever modige skuespillere og en modig instruktør, men først og fremst krever det tid. Og prøvetiden blir bare kortere og kortere. Med seks ukers prøvetid har man ikke tid til å si «jeg vet ikke», ikke tid til å tillate et fruktbart kaos. I min oppfatning er det først og fremst tid teatret trenger i dag. Det virkelig store kravet til myndighetene ville være å be om tid, virkelig skikkelig tid, uten fagforening som forlanger at man skal stanse prøvene akkurat i det øyeblikket skuespillerne eller instruktøren virkelig får en god idé.
Din kommentar:
Ariane Mnouchkine
under pressekonferansen
Ariane Mnouchkine