Shakespeare-tidsskriftet lenge leve!

VG klarer ikke å dokumentere at "Shakespare-tidsskriftet" sår splid i norsk teaterverden, og går langt over streken ved å anklage redaktør Therese Bjørneboe for å pynte seg med "mange hatter"

 

Hver mandag har VG en dobbeltside med teaterstoff, og mandag 21. september var Norsk Shakespeare-og teatertidsskrift toppsak på sidene. Vi leste at tidsskriftet «skaper debatt… blir både lovpriset og boikottet». Ingenting i teksten til journalist Jon H. Rydne bygger opp under, enn si beviser, boikott-påstanden. Riktignok uttaler nåværende teatersjef på Oslo Nye Teater, Svein Sturla Hungnes, at han ikke leser tidsskriftet lenger. Men det er vel litt sterkt å si at alle som ikke leser en avis eller et tidsskrift driver boikott av publikasjonen og dens utgiver! Svein Sturla Hungnes «har sett seg lei på … teateranmeldelsene (fordi) de er lite representative for (hans) egne teateropplevelser». Et interessant standpunkt: Man skulle tro at en erfaren skuespiller, regissør og teatersjef stolte såpass på sine kunstneriske opplevelser at han ikke trengte søke bekreftelse i anmeldelsene han leser.

VG skriver også at «mange innen norsk teater er svært skeptiske til Bjørneboes mange hatter». Disse «mange hattene» er at hun er teaterkritiker i Klassekampen samtidig som hun er ansvarlig redaktør for Norsk Shakespeare-og teatertidsskrift. Det er riktig at hun her ikke bare skriver på lederplass, men også står for intervjuer og anmelder enkelte oppsetninger. Men hvordan kan det bli til mer enn én hatt? Jeg hadde skjønt anklagen dersom hun hadde den minste tilknytning til ett spesielt teater, det være seg i Norge eller i utlandet. Det har hun ikke. I Klassekampen skriver hun lange og krevende anmeldelser for honorarsatser som ligger et godt stykke unna den smule tariff det finnes på området. Alt det hun gjør i Shakespeare-tidsskriftet gjør hun gratis, men hun betaler honorar til samtlige bidragsytere. Hvordan i all verden kan hun da beskyldes for å ha «mange hatter»? Åpent sier hun selv at «skulle man kritisere (henne) for noe, er det at jeg samarbeider med teaterfolk som skriver i tidsskriftet.» Men i et lite land som Norge er akkurat det vanskelig å unngå på et tross alt så snevert felt som teatret. Therese Bjørneboe er også årvåkent klar over forholdet, og nekter alltid å anmelde oppsetninger der hun føler at hun selv kan ha problemer med sin habilitet. Det vet jeg, som anmelder i Klassekampen sammen med henne.

Tittelen «skaper splid blant teaterfolk» bekreftes ikke av selve artikkelen. Svein Sturla Hungnes er alene om å ta avstand fra tidsskriftet. Journalisten skriver riktignok at «flere fremtredende teaterfolk» er av samme oppfatning, men ettersom de ikke ønsker «å kritisere tidsskriftet offentlig», blir de uinteressante. Alle VG ellers har snakket med – to dramatikere, en dramaturg og en skuespiller – setter stor pris på Shakespeare-tidsskriftet.

Et større innslag i NRKs Kulturnytt i dag bekrefter inntrykket av at teaterverdenens såkalte «splittelse» koker ned til at en «fremtredende» person i norsk teater, nemlig avtroppende teatersjef Svein Sturla Hungnes, misliker tidsskriftet. Til gjengjeld misliker han det meget sterkt, og blir utrolig nok like deppa av det som av Se og Hør! Nok en tabloid storm i et vannglass med andre ord.

Når det er sagt, er det klart at langt fra alle deler teatersynet som gjennomsyrer Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, og som iblant gir seg uttrykk i det dramaturg Cecilia Ölveczky på Det Norske Teatret betegner som «tunge, uforståelige artikler». Kanskje vi her nærmer oss selve sakens kjerne. Men dersom det er tilfelle, ville det vært langt bedre om uenigheten var blitt uttalt i klartekst.

Therese Bjørneboe har et langt mer «avantgardistisk» perspektiv på teater enn de fleste. Det gir seg for eksempel utslag i hennes grenseløse beundring både for Vinge/Müllers Vildanden, og for Laurent Chétouanes besynderlige dekonstruksjon av Misantropen på Torshov i vår. Her er jeg dypt uenig med henne, men i tidsskrift-sammenheng reagerer jeg på at hun ofte velger å presentere panegyriske analyser i en fullstendig hermetisk form. Det er absolutt behov for standpunkter som både er markerte og annerledes. Men skal de kunne få betydning utenfor kretsen av de allerede frelste, og det er vel meningen med dem, bør nettopp denne typen intellektuelt krevende og teoretisk funderte analyser formidles i en allment forståelig form.

 For øvrig tror jeg tidsskriftet ville tjent i bredde og i kvalitet ved også å gi plass til mer tradisjonelle vurderinger, f.eks. av kontroversielle oppsetninger. Er det noe teatret trenger i dag, så er det en åpen, fordomsfri debatt. Selv om redaktøren kanskje ikke har prioritert mettopp dette, er det ingen tvil om at Shakespeare-tidsskriftet er den ideelle arena for levende teaterdiskusjoner. Men skal det kunne skje, er løsningen iallfall ikke boikott. Den er engasjement.

 

 

Publisert: 23.09.09 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

Helle Riis	11.10.09 22:31
Det var pinlig å høre Svein Sturla Hungnes uttale seg på Kulturnytt om dette tidsskriftet. Han falt mange hakk på respekt-stigen. Det er flott å diskutere tidskriftets form og innhold, men jeg syntes han angriper dette feil. At vi har et faglig tungt tidsskrift innenfor teaterverden er flott. Vi trenger det. Viss vi ønsker andre bredere tidskrift så kan vi håpe at andre vil lage det. Ikke at Shakespearetidskriftet skal anmelde Les Miserables eller Singin in the rain. Innenfor litteratur mener jeg vi har opp til flere smale og tunge tidskrift. Det er bra for litteraturen, men vi kan gjerne ha mangfold, det er enda bedre. Heia Therese Bjørnbo som har fått til dette tidssrkiftet. Det gir meg og mange andre en orientering om teateret på de mange små scener i inn- og utland-
Michael Evans	28.09.09 15:37
Så enig, så enig. "Splid" i norsk teater? Tull! Men heldigvis: ikke alle i norsk teater er enige om alt. Hungnes synes han får for lite ut av tidsskriftet. Det må da være greit? VG prøver å kryste en sak ut av det -- og har ikke klart det. "Noen" i norsk teater mener Bjørneboe har for mange hatter? Hvem, egentlig? Det er første gang jeg har hørt den påstanden. (Jeg er heller redd hun skal slite seg ut...)Nei, Tidsskriftet er bra!