Teaterbudsjettets taper
Det frie feltet hadde store forventninger til årets budsjett. De ble grundig skuffet. - Et slag i ansiktet på det frie feltet, sier Tove Bratten, leder for Danse- og teatersentrum.
Trond Giske har klart det! Ikke å øke budsjettet sitt, det har han jo klart hvert år, men å få medieomtale om saken! Det har tatt ham fire år, og ettersom det sannsynligvis er det siste kulturbudsjettet han legger fram, var det også hans siste mulighet. For å få det til, har han tatt helt spesielle midler i bruk. På en ganske uhørt måte han har systematisk drevet med lekkasjer overfor innflytelsesrike medier som Aftenposten, og overfor en avis som Adressa i Trondheim som naturligvis er spesielt interessert i sitt bysbarn bragder.
Han har lykkes, lykkes over all forventning: Kulturbudsjettet som vanligvis bare så vidt blir nevnt i avisenes nyhetsdel, har i år fått store oppslag i kulturseksjonene. Dagen etter at statsbudsjettet for 2010 ble lagt fram, var Giske den mest omtalte av samtlige statsråder.
Imponerende
Hans selvsikre selvgodhet kan irritere. Men hans innsats avtvinger respekt: I fire år på rad har han skaffet kulturbudsjettet en økning som langt overgår priskompensasjonen. Det klarte ingen av hans ni forgjengere.
Kulturlivet jubler. Aftenpostens Knut Olav Åmås fortalte i går at Trond Giske fikk «stormapplaus» da han la fram budsjettet for flere kulturledere enn journalister tirsdag, og Åmås overhørte et henrykt sukk fra en kulturleder til en annen: «Vi har fått masse, masse penger. Jeg blir helt svimmel». Gleden er lett å forstå, men samtidig har den problematiske konsekvenser. Knut Olav Åmås mener at det nå « essentielt med mer maktspredning og private penger». Jeg er ikke enig med ham i at privatfinansiering er løsningen, men jeg deler hans frykt for at kulturlivet skal bli «enda mer servilt, smiskende og statsavhengig».
Merkelig nok ser det ut til at også journalister og kommentatorer lar seg imponere av Trond Giskes sjenerøse bevilgninger. Noen annen grunn kan det ikke være til at de unnlater å underkaste budsjettdokumentet en kritisk granskning.
Budsjettets taper: Det frie scenekunstfeltet
Jeg skal i denne omgang bare ta for meg kap.324. Scenekunstformål, og i stedet for å rette søkelyset mot alle vinnerne, velger jeg å ta for meg kapitlets store taper: Det frie scenekunstfeltet.
I år, akkurat som i fjor, er det institusjonene som kommer heldig ut. Men i år har det frie scenekunstfeltet enda mindre grunn til å glede seg enn i fjor. Tilskuddsordningen for fri scenekunst som forvaltes av Kulturrådet, men som for enkelthets skyld siden i fjor står oppgitt i scenekunstkapitlet, fikk i 2009 en økning på 3 millioner. I år er økningen redusert til 1,5 millioner.
I sitt 2007-budsjett innførte Trond Giske en ordning med såkalt basisfinansiering av etablerte frie grupper på tre millioner årlig. I 2007 skulle to grupper motta denne støtten. Dermed har de ikke søkt vanlig prosjektstøtte, og presset på selve tilskuddsordningen har lettet ørlite grann. Det trengs, for her kommer det hele tiden nye søkere, samtidig som de «gamle» fortsetter med stadig nye prosjekter.
Norge har så mange kunstnerisk sterke etablerte grupper at det hadde vært naturlig om Trond Giske hadde satt av nye midler til basisfinansiering i 2008 for å utbygge ordningen. Det gjorde han ikke. I 2009 derimot kom det penger til å basisfinansiere to nye grupper.
Hva ville så skje i år? Tove Bratten som leder det frie feltets interesseorganisasjon Danse- og teatersentrum, forteller at jo flere lekkasjer Trond Giske kom med i forkant av budsjettet, jo mer optimistisk forventningsfull ble hun til at han i hvert fall ville beholde en nyhet å utbasunere den siste dagen, og at den ville være en lenge ventet satsing på det frie feltet. For min egen del kan jeg legge til at hypotesen var sannsynlig, ikke minst etter at Olemic Thomessen gjorde klart at en styrking av det frie feltet var Høyres viktigste kulturpolitiske politiske prioritering.
Men Tove Bratten tok sørgelig feil. Trond Giske har ikke følt noen trang til å satse på det frie feltet, men skriver lakonisk at tilskuddet til basisfinansiering er «styrket med 3 mill. kroner». Man får gå ut fra at det er meningen at disse 3 millionene skal brukes til å basisfinansiere et nytt kompani, men det har ikke Giske funnet det bryet verdt å presisere. Teoretisk kunne disse 3 millionene dermed være ment som en indeksregulering av tilskuddet til de fire kompaniene som er på ordningen i dag.
Til gjengjeld gir Trond Giske Danse- og teatersentrum et lenge etterspurt svar på hva som kan skje med etablerte grupper etter at den fireårige basisfinansieringen har tatt slutt. «Tilsagn om tilskudd kan fornyes på bakgrunn av søknad», står det på side 108.
- I og for seg er det gledelig, sier Tove Bratten.- Men på den andre siden vil det kunne skape et enda større press på selve basisfinansieringen, og det gjør det enda mer uforståelig at Trond Giske ikke har valgt å bringe den opp på et realistisk nivå. Med 30 ekstra millioner i år ville han ha kommet et langt stykke på vei, og i Giskes budsjettsammenheng er ikke 30 millioner så mange penger. Slik jeg tolker hans budsjett, er det en klar nedprioritering av det frie feltet.
De programmerende scenene
De tre programmerende scenene – Black Box Teater i Oslo, Teaterhuset Avant Garden i Trondheim og BIT Teatergasjen i Bergen – er også ganske stemoderlig behandlet. Riktignok får Teatergarasjen en økning på en million, men den er øremerket festivalene Meteor og Oktoberdans. Black Box som har mistet 600 000 kroner i støtte av Oslo kommune, må nøye seg med en økning på 200 000 kroner fra Giske, mens Avant Garden får 250 000, antakelig fordi Giske er gladere i Trondheim enn han er i hovedstaden. I fjor fikk Black Box Teater og Avant Garden samme økning, 1,5 millioner, mens Teatergarasjen av hensyn til de to festivalene, fikk en økning på 2, 1 millioner. Den gangen begrunnet Giske økningen med at de programmerende scenene, som mottar fast årlig statstilskudd, ikke hadde anledning til å søke Norsk kulturråd om støtte til spesielle prosjekter. Det kan de fremdeles ikke, men det har ikke Giske tatt hensyn til i år.
Cirka teatret får en økning på 22 000 kroner, Norsk forening for figurteater/UNIMA Norge en økning på 14 000 kroner, Stella Polaris 38 000, Grenland Friteater/Porsgrunn Internasjonale teaterfestival får en økning på 144 000, mens Stamsund Internasjonale Teaterfestival bare får 16 000, og Markedet for scenekunst i Sandefjord 6000 kroner.
- Dette er et slag i ansiktet på det frie feltet, sier Tove Bratten. – En så restriktiv politikk underminerer utviklingen på et område som har betydning for utviklingen av all scenekunst i Norge. Skuffelsen er desto større fordi Giske han ved sin opptreden hadde skapt store forventninger
- Tror du ikke at noe av problemet skyldes både at de frie gruppene er temmelig usynlige i det medieskapte teaterlandskapet, slik at Giske ikke vekker oppsikt ved å nedprioritere dem, og at de heller ikke har noen lokal/regional tilknytning. Dette siste har betydd, og betyr mye i norsk kulturpolitikk.
- Det kan være noe i det du sier. Men mitt problem er hvordan jeg skal klare å skape blest om det jeg mener er et viktig felt innen norsk scenekunst. Jeg leverte en pressemelding under Trond Giske budsjettpresentasjon, men hittil har den ikke ført til mange reaksjoner.
Ett lyspunkt er det naturligvis at tilskuddet til Norsk Scenekunstbruker økt med 4,9 millioner kroner.
- Men Giske har visst glemt at Scenekunstbruket er avhengig av at det skapes gode barne- og ungdomsforestillinger å sende på turné, sier Tove Bratten,
Institusjonsteatrene
Mens Kulturdepartementet lenge i kompensasjon for prisstigningen ga samme prosentvise økning til de fleste teatrene, begynte Trond Giske med en viss differensiering allerede i fjor. De tre nasjonale scenene får kraftige budsjettøkninger for at de skal bli i stand til å dekke øke pensjonskostnader. Det er positivt, økte pensjonskostnader og manglende statlig støtte er for eksempel årsaken til at Stadsteatern i Stockholm måtte legge ned Unga Klara.
Men Trond Giske sier ikke ett ord om videre satsing på Nationaltheatrets to festivaler – Ibsenfestivalen og Samtidsfestivalen. Årets Samtidsfestival er et eklatant eksempel på at midlene ikke strekker til.
Hvorfor noen regionteatre får større økninger enn andre er vanskelig å forstå. Minst – 235 000 kroner - får Nord-Trøndelag Teater, men i følge Adressa skal teatret straffes for økonomisk rot fra teatrets for lengst avgåtte sjef. Agder Teater mottar en påplussing på to millioner, til tross for at teatret i år nesten ikke har satt opp noen forestillinger, mens Teatret Vårt som, kvalitets- og repertoarmessig, er et av landets mest interessante regionteatrene bare får 900 000 kroner. I budsjettet er påplussingen riktignok oppgitt som 1,9 millioner, mens en million er øremerket etableringen av et dukketeater i Ålesund.
Det er heller ikke så lett å forstå hvorfor Nordland Teater skal ha en økning på 2,5 millioner pluss et tilskudd på nærmere 2 millioner til husleie (1.964 mill.) mens Sogn og Fjordane Teater bare får 1,5 millioner i påplussing.
Like lite som i fjor tar kulturministeren i år bryet med å forklare oss budsjettlesere bakgrunnen for sine preferanser. Men når teaterkapitlet totalt går fra 1 358 133 000 i tilskudd til 1 524 623 000 føler nok de fleste at det ville være upassende å komme med utidige spørsmål.
Publisert: 15.10.09
av IdaLou Larsen
